Hvem kaller Gud deg til å forsvare?

Hvor mye er vi villige til å legge ned for å forsvare omdømmet og arven til noen vi elsker og respekterer?

Torsdag var det festdagen til hellige Blathmac som var en irsk munk som kom til Iona. Han ble født som en "krigerprins og mulig fremtidig konge" ifølge hans biograf, benediktinerabbeden, Strabo. I stedet ga han opp sin verdslige status for å tjene klosteret på Iona og videreføre arven fra St. Columba.

Blathmac ble advart i en profetisk drøm om at vikinger kom for å plyndre klosteret. Tilsynelatende sa han "bestem deg. De av dere som kan møte døden, bli her hos meg. La de andre redde seg selv mens de kan."

Han begravde det dyre relikvieskrinet med Columbas bein. Inntrengerne tilbød seg å redde livet hans hvis han ville fortelle dem hvor det befant seg. Han led  martyrdøden  i 825, slaktet i hendene på nordboerne.

I en moderne verden hvor omdømmetildeling er vanlig, kan vi følge Blathmacs eksempel og forsvare en annens ære? Blathmac var nådig og tilbød et "kom deg ut av fengsel gratis"-kort til de som ikke kunne ta konsekvensene. Begge alternativene er legitime avhengig av samtalen og karakteren vår.

Men hvem kan Gud kalle deg til å forsvare? Hvilken arv blir vi bedt om å beskytte i møte med plyndring og vold? Dette er ikke en lett forespørsel, men i dagens miljø med angrep på sosiale medier lurer jeg på om vi kunne handle i en motsatt ånd, være motkulturelle, forsvare i stedet for å angripe, bygge opp i stedet for å rive ned. Resultatet er en arv som varer lenger enn forsøkene på å ærekrenke og ødelegge, en arv som kommer generasjonene som kommer.

- Scott Brennan/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)