Av Ron Cantor, Tel Aviv/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)
1. Jødene som kom fra Øst-Europa kom ikke fra et annet "Israel" for å utvide det, men som forfulgte flyktninger. Ingen regjering sendte dem for å utvide imperiet til en eksisterende jødisk stat. De var spredt over hele verden.
2. "Til å begynne med var det ingen første militære inngrep fra jøder mot en allerede eksisterende arabisk befolkning."[1] Jødene ankom med kofferter, ikke stridsvogner!
3. Mange av de første sionistene var sosialistiske radikalere; og, som sådan, anti-imperialister. De kom fra et Øst-Europa som snart skulle omfavne en anti-kapitalisme-ideologi. Imperier søker å utvide "varemerket". Sosialister er ikke patrioter. De valgte å bli "fremmedgjort fra alle religiøse eller nasjonale identiteter."[2]
4. De kom ikke i navnet til en utenlandsk erobrer, men kom «uten flagg». De var flyktninger. Jødene hadde lidd utallige forfølgelser og pogromer i Øst-Europa og Russland. Å flykte til Palestina – det gamle jødiske hjemlandet – var en desperat handling av selvbestemmelse og selvoppholdelse.
5. Jødene kjempet ikke mot den osmanske okkupanten, men sluttet seg til samfunnet deres. De kjøpte eiendom. Bygget gårder. Styrket de økonomiske utsiktene (som var dystre før de kom) og skapte arbeidsplasser. Faktum: Forfedrene til mer enn halvparten av dem som kaller seg palestinere i dag ankom etter at jødene begynte å forløse landet på slutten av 1800-tallet på grunn av de økonomiske mulighetene. De kom fra hele Midtøsten.
6. Jødene ankom ikke for å overta landet «Palestina» (Igjen, Palestina har aldri vært et land) siden landet var tynt bebodd som landet var tynt bebodd. I motsetning til hva mange tror, fantes det ikke noe blomstrende palestinsk-arabisk samfunn på 1800-tallet. Bakken var full av steiner, og der den var bløt, fant man malariafylte sumper. Chalutzim (jødiske pionerer) arbeidet utrettelig for å rydde landet og drenere sumpene.
7. Jødene har en ubrutt kobling og tilstedeværelse til landet som går mer enn 3000 år tilbake i tid. Det var ingen briter i den nye verden da de kom. Jøder har bodd i Israels land siden Josva krysset Jordanelven. Så mens, ja, det jødiske folket ble spredt av Guds hånd, har det alltid vært en rest i Israels land.
«Jødene fra First Aliyah, kort sagt, var ikke, i motsetning til britene i Australia eller New Zealand eller franskmennene i Algerie, en fremmed implantasjon, påtvunget av militærmakten til en fremmed stat, i et land der deres tilstedeværelse hadde vært tidligere ukjent. De gikk inn på det osmanske rikets territorium som individuelle immigranter for å bosette seg i en del av imperiet hvor mange av deres medreligionister hadde gått foran dem og hvor det allerede i uminnelige tider hadde eksistert en betydelig befolkning og noen steder et flertall eller flertall av jøder.» [3]
8. I motsetning til kolonialister har jødene returnert mer land enn de vant i militær erobring. I 1979 gikk Israel med på å returnere hele Sinai til Egypt. Utenkelig for en god kolonialist.
9. Israels hjemvendte eksil fortrengte ikke den nåværende befolkningen (selv om mange flyktet tiår senere under uavhengigheten).
10. Det jødiske nasjonalfondet ble opprettet i 1901, lenge før krigen for uavhengighet (1948), for å lovlig "kjøpe og utvikle land i det osmanske Syria for jødisk bosetting" (kilde), i motsetning til å tvangsstjele det.
Mens jeg håper jeg aldri finner meg selv i å kjempe i en fysisk krig, vil jeg gjerne gå inn i ordkrigen for å kjempe for sannheten.
Få min roman om de jødiske røtter i NT, "Identity Theft," gratis: https://www.roncantor.com/identitytheft
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar