Under velsignelsen

 Når vi mister et familiemedlem eller en venn gjennom døden, når vi blir arbeidsløse, når vi stryker på en eksamen, når vi lever gjennom en separasjon eller en skilsmisse, når en krig bryter ut, når et jordskjelv ødelegger hjemmet vårt eller berører oss, er spørsmålet. "Hvorfor?" dukker opp spontant. "Hvorfor meg?" "Hvorfor nå?" "Hvorfor her?" Det er så vanskelig å leve uten et svar på dette "hvorfor?" at vi lett lar oss forføre til å koble hendelsene vi ikke har kontroll over med vår bevisste eller ubevisste evaluering. Når vi har forbannet oss selv eller latt andre forbanne oss, er det veldig fristende å forklare alt det ødelagte vi opplever som uttrykk eller bekreftelse på denne forbannelsen. Før vi helt innser det, har vi allerede sagt til oss selv: «Du skjønner, jeg har alltid trodd at jeg ikke var god. . . . Nå vet jeg det sikkert. Livets fakta beviser det."

Det store åndelige kallet til de elskede Guds barn er å trekke deres sønderknusthet bort fra forbannelsens skygge og sette den under velsignelsens lys. Dette er ikke så lett som det høres ut. Mørkets kraft rundt oss er sterk, og vår verden finner det lettere å manipulere selvavvisende mennesker enn selvaksepterende mennesker. Men når vi fortsetter å lytte oppmerksomt til stemmen som kaller oss den elskede, blir det mulig å leve ut vår sønderknuselse, ikke som en bekreftelse på vår frykt for at vi er verdiløse, men som en mulighet til å rense og utdype velsignelsen som hviler over oss. Fysisk, mental eller emosjonell smerte levd under velsignelsen oppleves på måter som er radikalt forskjellige fra fysisk, mental eller emosjonell smerte levd under forbannelsen.

Henri Nouwen/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)