Jeg vet at denne artikkelen er lang, men jeg håper mine lesere vil finne det interessant å lese en jødes betraktning om å synge Guds ord:
Av J.L Wall/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)
Min andre datter kom etter sin egen timeplan, gradvis og så plutselig: åtte dager for sent, en indusert fødsel der ingenting så ut til å skje i tjuefire timer mens jeg gikk og leste mens kona ventet mer tålmodig – og så var hun der.
Jeg brukte ukene før fødselen hennes på å gå rundt i huset og tumle i stolen min. Jeg var selvfølgelig ivrig etter hennes ankomst, men dette behovet for å brenne utålmodig energi var også min reaksjon på et fravær. Jeg brukte ikke mine ledige kveldstimer på å lære Torah-lesing den kommende uken – og jeg kunne på en eller annen måte kjenne dette i armmusklene mine.
Jøder har samlet seg for å høre Torahen leses høyt siden den skriftlærde Esras tid, ved hjemkomsten fra det babylonske eksilet, da folket samlet seg for å høre ham lese. Dette var et øyeblikk for å gjenoppbygge en nasjon, for å gjenoppbygge et ledd på tvers av generasjonene etter et halvt århundres eksil. Det som kom etter, kunne ikke være det samme, nøyaktig som det som gikk forut: Jødedommen som fulgte kunne ikke annet enn å være mer bevisst på sin prekaritet. (1)
Torahens rolle endret seg også. Ikke bare en historisk opptegnelse eller en lovkodeks, det ble også et dokument som skulle utføres i håp om at dette kan bidra til å sikre kontinuitet fra en generasjon til den neste.
Og derfor står lesing fra Torahen i sentrum av sabbatsens morgengudstjenester i alle samfunn i jødedommen. Å lære å gjøre denne lesingen – eller leyning, som det vanligvis kalles (fra jødisk leyenen, «å lese») – har på sin side blitt det sentrale elementet i bar- og bat mitzvah-studiet som fører til at man er blitt voksen i jødisk forstand. De fleste av oss fortsetter selvfølgelig ikke å bli en ba'al kriyah, en Torah-leser; det finnes få leyn igjen. Skriv dette opp som nok en fiasko i amerikansk jødedom: vi behandler bar mitzvah-studier som forberedelse til å krysse av på lista over ting som er gjort, ikke en etikk som gjennomsyrer livet som kommer.
Jeg skriver dette som en av disse som gjør den feilen: stjerneeleven på hebraisk skole ved en forstadsreformsynagoge som kunne forstå språket raskere enn noen andre, men som hadde et blikkøre og ikke kunne lese notene rabbinerne plasserte foran meg . Jeg krysset av for bar mitzvah-boksen. Tiden gikk; Jeg drev mot moderne ortodoksi, hvor de lange Torah-lesningene, på en årlig i stedet for treårig tidsplan, var enda mer skremmende.
'Leyning' er en ferdighet og en tidkrevende oppgave, en av grunnene til at ikke-ortodokse samfunn ikke lenger leser hele Torah-delen hver uke. I ortodokse synagoger er det en samfunnsinnsats å lese Toraen delvis fordi det må være det: hvis du vil at rabbineren din skal gjøre noen av de andre oppgavene knyttet til jobben, kan han rett og slett ikke dekke alle leyningene.
Dette er fordi, til tross for navnet, involverer praksisen ikke bare lesing. Teksten til hver ukes Torah-del synges i henhold til et presist kantillasjonssystem (trop på jiddisk, te’amim på hebraisk). Og dette er ikke så enkelt som å lære en ny sang hver uke, eller bruke en behagelig melodi på nye ord. Teksten er prosa – og, som inneholdt i en Torah-rulle, uten verken vokaler eller kantillasjonsmarkører. Individuelle te'amim signaliserer ikke en enkelt tone, men en distinkt sekvens, noen enkle og noen mer komplekse, og til tider plasserer de et dusin toner på en enkelt stavelse. Hos andre krever de at du kjenner variasjoner basert på rekkefølgen de vises i. Det er mønstre som blir kjent med praksis, men det er ikke ekte melodier.
Jeg lærte å be på hebraisk og, inkonsekvent, å sette av tid til å studere Talmuds blandede hebraisk og arameisk. Men Bibelen forble, for meg, en engelsk bok.
Skolebyen jeg kaller hjem er ikke villmarken for noe annet enn ortodoks jødedom, og somrene på shul er spesielt sparsomme når studentene forlater campus.
Sommeren 2021 hadde pandemipolitikken våre brent ut medlemmene som regelmessig leste Torah, ledet gudstjenester eller rett og slett møtte opp i tide til minyan, quorumet på ti som kreves for å holde gudstjenester. Til andre ga de nye reglene tillatelse til apati. Skrekk tynnet tallene våre ytterligere ut. Noen familier flyttet rett og slett. Det var under disse omstendighetene jeg gikk med på å tjene som shulens midlertidige president mens vi prøvde å trekke oss ut av den Covid-induserte dvalen.
En av de første oppgavene som falt på meg i min misforståtte sommer på et synagogetavle var å ringe menigheter sent i uken for å be dem om å ta på seg enda mer leyning. "Dette er ikke lett," forklarte en av dem, en talentfull mann som har tatt på seg mer enn sin del i flere tiår nå: "Jeg bruker timer og timer på å forberede meg hver uke." Han sukket, så tok han et urettferdig stort sett med lesninger: shul må fortsette.
Og det, mer eller mindre, er også årsaken til at jeg trakk meg tilbake til leyning to tiår etter min bar mitzvah. Shul måtte fortsette; Torahen måtte leses, så jeg satt og lærte meg selv å gjøre det som i ungdomsårene føltes umulig. (Og fortsatt, blant mitt fellesskaps håndfull vanlige Torah-lesere, er jeg den minst melodiøse og minst dyktige.)
Et år senere, ettersom sommerens rekker ble tynnere igjen, kunne jeg ikke garantere at jeg ville være i shul, siden jeg ventet på fødselen til min andre datter. Selv om det etterlot en betydelig byrde for de få andre tilgjengelig for Leyn, kunne jeg ikke forplikte meg.
Så jeg satte farten. Jeg kunne kjenne fraværet i underarmene mine. Det var fysisk.
Det er en merkelig praksis, denne nesten-sangen av Torahen. Hvis du spør hvorfor det gjøres, er det første svaret du sannsynligvis vil høre at det tydeliggjør grammatikken. Hebraisk er skrevet uten vokaler; slik den vises i en Torah-rull, er den også uten tegnsetting. Dette skaper naturlig nok tvetydighet, selv for de flytende leserne som har vært en minoritet i jødisk historie. Torah trop – te’amim – signaliserer hvilken stavelse som skal understrekes og hvilke ord som knytter seg sammen i syntaktiske enheter; de avklarer hvor vers begynner og slutter.
For å ta ett eksempel fra Sh'ma (2): Det første avsnittet fra 5. Mosebok som bønnen inkluderer begynner slik på norsk, "Du vil elske Herren din Gud." Men ordet slik det vises på hebraisk, selv med vokaler inkludert, kan fortsatt bety to vidt forskjellige ting avhengig av hvordan ordet uttales. V'ahavta er perfekt: "Og du elsket." V'ahavta, understreket på den siste stavelsen, er ufullkommen: "Du vil elske." Rollen til te’amim er å sikre korrekt og presis lesing av Torahen, for å opprettholde kontinuiteten i dens betydning fra uke til uke og generasjon til generasjon.
Det er viktig. Men det svarer egentlig ikke på spørsmålet: Hvorfor synge? Tross alt har andre språk funnet systemer for å avklare tvetydighet som ikke krever kantillering. Hvorfor ikke bare huske det korrekte aksentuelle stresset, i stedet for et ganske forseggjort sett med notater?
Ett svar er forskjønnelse. Munkene i middelalderens Europa kopierte ikke bare tekster, men gjorde dem vakre gjennom kalligrafi og belysning. På samme måte belyser en talentfull ba'al kriyah teksten til Torahen på den måten han leser den - min shuls rabbiner emeritus er en fantastisk tenor som bruker stemmen sin ikke for sin egen anerkjennelse, men for å uttrykke skjønnheten i selve Torahen. Men hva med en venn av meg, allment anerkjent som en dyktig ba'al kriyah, hvis stemme sjenerøst kan beskrives som atonal?
Et annet svar er memorering: musikken hjelper til med nøyaktig memorering og resitering av ordene, både på ukentlig basis og på tvers av generasjoner. Dette bør stemme: sanger er lettere å huske enn prosa. Vi kan finne eksempler på dette på tvers av språk og gjennom historien: de konsekvente rytmene til muntlig poesi, for eksempel, kan godt forskjønne den – men de hjelper også både med komposisjon og memorering.
Jødisk tradisjon lokaliserer opprinnelsen til denne forklaringen i Bibelen selv. Den middelalderske eksegeten Rashi, for eksempel, glosser en passasje fra Talmud (Eruvin 21b) for å kreditere Salomo med opprettelsen av et notasjonssystem for overføring av te’amim. Nedarim 21b siterer Rabbi Yitzchak, som mener at te'amim er "Moses lov fra Sinai": det vil si at de ikke bare er en måte å lese Torah på, men er i seg selv en del av den muntlige Torahen.
Disse svarene bringer oss tilbake til jødedommens bevissthet om sin egen usikkerhet. Det er ikke bare det at i hver generasjon vil det være de som prøver å ødelegge oss. Selv uten dette ville jødedommen ha møtt en overføringskrise, behovet for å bevare hellige tekster gjennom en opprinnelig muntlig tradisjon. De fleste muntlige tradisjoner egner seg til gradvis forvandling av tekstene deres, men den hellige skrifts gave er ikke ment å være så fleksibel.
Så hvorfor synge loven? Ingen av disse forklaringene svarer fullt ut på det spørsmålet. Hver behandler te'amimene som et verktøy, et sett med praksis for å sikre nøyaktighet og forskjønne. Chanting the Torah er en del av forestillingen som forener generasjoner uke til uke og år til år. Men te'amimene er ikke bare et middel. Som Rabbi Yitzchak insisterer på, er de ikke bare et kjøretøy for Torah, men er selv Torah. Også de overføres fra uke til uke.
Jeg er ikke flink til å be. Tankene mine vandrer; Jeg sliter med å opprettholde den typen intensjonalitet og bevissthet som jødedommen kaller kavana. Når den moderne ortodokse filosofen og rabbineren Eliezer Berkovits fra midten av århundret skriver om de hvis "lepper - tilsynelatende ubevisst ledet - fortsetter å danne ordene automatisk," hvis hoder vet når de skal bøye seg og knærne for å bøye seg, kjenner jeg meg igjen.
Kanskje mine egne mangler kan avsløre noe om formålet med te’amim, som en ting som i seg selv er verdig å bli gitt videre. Selv om det er langt fra ideelt, bemerker rabbiner Berkovits, "er det ingen liten prestasjon å ha lært leppene å 'be' på egen hånd, uten bevisst deltakelse fra hjertet og sinnet ... de representerer også en form for underkastelse av det organiske selvet til viljen til å be." «Menneskets bønn», skriver han et annet sted i det samme essayet, «Lov og moral i jødisk tradisjon», «bør være menneskelig og ikke engler», fysisk og legemliggjort og ikke bare «i ens hjerte».
Med andre ord – og dette er min egen ekstrapolering fra bønn til leyning – kanskje vi synger Toraen fordi det er en måte å involvere kroppens fylde i å resitere og overføre den. Kanskje, i tillegg til å klargjøre grammatikk, syntaks og mening, er selve hensikten til leyning også å tvinge oss til å passe på formen på ordene i munnen vår, å tilpasse ikke bare tankene våre, men mellomgulvene våre til de øyeblikkene der syntaksen stopper opp og vi kan puste naturlig.
Mitt hebraisk er begrenset og jeg er skjelven nok som sanger til at jeg sliter med bevisst å holde både meningsfylden og den rette tropen i hodet på en gang. Som med min distraherte bønn, er dette mindre enn ideelt – men, håper jeg, tjener en hensikt. Jeg lever for mye i mitt eget hode. Jeg blir tiltrukket av abstraksjon, den uinteresserte studien som er det akademiske livet. Risikoen er at min interesse for Torah vokser rent (selv i stor grad) intellektuell: for mye en del av mitt desidert engelsktalende sinn.
Når jeg leker, bryr jeg meg ikke mindre om Toraens ord; om noe bryr jeg meg mer. Dette kan ikke skilles fra det faktum at når jeg lener, kan jeg ikke dvele ved betydningen fordi jeg er for opptatt med å dvele på hvordan ordene selv føles på tungen min, strukket langs tonene til te'amim. Og det er bare gjennom denne fysiske og legemliggjorte interaksjonen at jeg er i stand til å møte Torahen som hebraisk.
Likevel er ikke leyning helt sang – og heller ikke dens resitasjon av den skrevne Toraen er den faktiske oppfyllelsen av mitsvotene som er den sanne melodien til jødisk liv.
Jeg liker å tro at både i sin lyd og sin funksjon, er leyning som resitativ, de delene av opera og musikkteater som ikke blir sunget helt, men som heller ikke akkurat snakkes. Den mindre glamorøse fetteren til arien, resitativ kommuniserer informasjonen som bygger mot et fullt besunget klimaks eller respons. I et eksempel Leonard Bernstein en gang ga, videreformidler resitativ informasjon som: "Prisen på kylling er opp tre cent per pund." Eller – for å bruke et eksempel fra min egen leyning – antall sjeler i underseksjoner av Levi-stamme.
Å kalle leyning og den ukentlige resitasjonen av den skrevne Torahen "resitativ" kan høres avtagende ut. Det er alt annet enn. Analogien avslører noe videre – om jødedommen, om overholdelse, om den fysiske praksisen med leyning. I denne analogien er to av de sentrale handlingene i det jødiske livet ikke øyeblikk av sang, men av det som går foran det, av resitativ: både Sinai – den første utdelingen av Torahen – og lesningen av Torahen på sabbaten, som uunngåelig trekker den største. ukens shul-publikum og er for mange en viktig felles del av overholdelse. Resitativ bygger mot en respons: et valg, en beslutning, en handling.
På Sinai var svaret: "Vi vil gjøre og vi vil høre."
Men øyeblikket med resitativ gjentakelser, uke ut og uke inn, og fremhever det sentrale dramaet i jødisk liv: spørsmålet, igjen og igjen, på både verdslige og betydningsfulle måter, om man skal oppfylle mitzvoten.
Dette lever i Torah-lesing, og i å lære og lære andre å lære, overfører vi det dramaet på tvers av generasjoner. Vi blir lært at hver jødisk sjel var på Sinai - men hva betyr det egentlig? Kanskje sier det noe om det øyeblikkets evighet, at det kan fortsette å leve i alle jødiske valg og handlinger.
Leyning overfører det øyeblikket fra fortid til nåtid, l'dor v'dor, fra generasjon til generasjon. Men det forbereder oss også på det fra nåtid til fremtid, og tilpasser kroppen så vel som sinnet til Torahens ord, som forberedelse til samtykke.
Da jeg måtte gå bort fra leyning, savnet tankene mine forberedelsestimene bare i det abstrakte: Jeg visste, som et konsept, at det var en mer verdifull måte å bruke den tiden på enn å bla på Twitter eller (til og med) granske det forventede og faktisk slagstatistikk for forskjellige Chicago Cubs-spillere.
Men kroppen min kjente fraværet og lengtet tilbake.
Da jeg satt på sykehuset dagen etter datterens fødsel, innså jeg at jeg, uten å tenke på det, hadde begynt å skanne den åpne aliyoten for den uken, og lurte fraværende på om jeg kunne lære en i løpet av de neste to dagene. Jeg kunne ikke – i hvert fall ikke for den sabbaten. (Men uken etter, vel, det var mer plausibelt.)
Vi kalte henne etter det hebraiske ordet som betyr «sang», og snakket med menigheten om navnet hennes og familien vår. Ingen av ordene skrevet her var blant dem jeg sa; det var mye å fortelle uten dem.
Likevel kan jeg ikke unngå å tro at alt dette også er inneholdt i navnet hennes, er det som gikk foran det, er det som bidro til at hun ble til.
Oversatt fra The Plough, utgitt av den anabaptistiske bevegelsen Bruderhof.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar