Til vern for landet - om bønn og faste for Norge, del 3

"Faste fostrer profeter og styrker sterke menn. Faste gjør lovgivere vise, den er sjelens vern, kroppens betrodde venn, krigerens rustning og atletens trening."

Ordene tilhører en av de mest markante lederskikkelsene i den tidlige kirken, biskop Basileios av Cæsarea (350-379), og viser hvilken vekt de første kristne generasjonene la vekt på fasten, ikke bare som en åndelig øvelse, men også som et åndelig våpen i den åndelige striden. Apostelen Paulus, var en mann som forstod dette og praktiserte det: "... ofte i faste..." (2.Kor 11,27)

Under og etter det babylonske fangenskapet faster våre jødiske trossøsken fire ganger i året. Det er profeten Sakarja som skriver om dette: "Så sier Herren, hærskarenes Gud: Fasten i den fjerde måneden, og i den femte og i den sjuende og i den tiende måneden skal bli til fryd og glede og til glade høytider for Judas hus. Elsk sannhet og fred!" (Sak 6,19) Det var gode grunner for dette: I den fjerde måneden mintes man kaldeernes første invasjon og Jerusalems erobring ved Nebukadnesar med faste. I den femte måneden byens og tempelets ødeleggelse, i den syvende måneden mordet på Gedalja, i den tiende måned at Jerusalems beleiring ble innledet nettopp i denne måneden. Senere fastet man også i måneden Adar, som tilsvarer måneden Mars hos oss. Dette er den såkalte Purimfasten, til minne om Guds inngripen og hjelp på dronning Esters tid.

Men jødene fastet også når nasjonale ulykker fant sted. Da samlet folket seg for Guds ansikt til faste og bønn, jfr Dom 20,26 flg. Et annet eksempel er når nasjonen Israel blir truet av katastrofer ved fienders angrep eller annet, jfr 2.Krøn 20,3; Ester 4,3; Joel 1,13-14. Når folket skulle gjøre bot, skjedde det ved faste, jfr 1.Sam 7,6; Neh 9,1; Jer 36,9. Likeså fastet man som uttrykk for landesorg, jfr 1.Sam 25,1; 31,13; 2.Sam 3,35. Når folket trengte Guds hjelp, ledelse og beskyttelse, ba man under faste, jfr Ester 8,21-23.

Men det var ikke bare den kollektive fasten det handlet om. Jødene fastet også individuelt. For eksempel når de var i sorg, jfr 1.Sam 20,34; 2.Sam 12,16 flg; Nehemja 1,4, men også i medfølelse med andres nød, jfr Salme 35,13. Man fastet også i forbindelse med bønn og forbønn, jfr 2.Sam 12,16-23; Esra 10,6; Ester 4,16; Daniel 9,3, når man sto i en spesiell åndelig nød og kamp, jfr Daniel 10,3 og når man skulle gjøre bot, jfr 1.Kong 21,27. Sist men ikke minst fastet man også i forbindelse med inngåelse av visse løfter, jfr 4.Mos 30. 

Faste og bønn hører sammen: Salme 109,24; Dan 9,3; Joel 1,14; 2,12; Neh 1,4; Jer 14,12. Vi leser også i Det nye testamente at Anna, som var en profetinne, tjente Gud med faste og bønn dag og natt, jfr Luk 2,37.

fortsettes