Helt siden jeg hørte om ham en gang for mange, mange år siden - det må ha vært på 1970-tallet en gang - har jeg elsket denne kokken, som hadde sin daglige gjerning i et karmittkloster i Paris. Hit kom han i 1640 og begynte sitt livskall: å venne seg til å leve nær Gud.
Det begynte med at han forsøkte å be, og han forteller selv, at han brukte mye tid på å avvise tanker som kom til ham mens han ba og forstyrret ham. Det førte ikke til noe. Han ble ikke kvitt distraksjonene. Derfor ga han rett og slett opp denne øvelsen, og fokuserte heller på å bli klar over Guds nærvær mens han kokkeserte i klosterets kjøkken. Det han erfarte var ikke et himmelsk syn, men det han hadde søkt etter hele tiden: Guds fred.
"Vi streber," skrev han i sine etterlatt brev, "etter å forbli i Guds nærvær ved hjelp av mange slags metoder. Er det ikke en kortere vei å gå og en mer direkte ved å gjøre alt for Guds kjærlighets skyld?"
Så bror Lavrans er blitt kjent verden over som munken og kokken som erfarte Guds nærvær mens han vasket opp, kokte egg, eller gjorde andre hverdagslige ting i et kloster i 1700-tallets Frankrike.
Hans bakgrunn var brogete. Født som Nicolas Herman kom han ut av en av Europas dødeligste religionskriger som en krøppling. Jaget av sin fortid og overbevist om at han var evig fortapt, fikk han et møte me Gud gjennom et gammel tre som hadde mistet bladene før vinteren satte inn. Overveldet avv tanken på at når våren kom, ville livet spire på nytt, overga han sitt liv i Guds hender.
Mislykkes gjore han som eneboer, følte han selv. Det ble for mye tankekjør. Sin rette plass i livet fant han i klosterets kjøkken, blant stekepanner og osen fra stekefett, kokekar av mange slag - der øvde bror Lavrans seg i å leve i Guds nærvær.
En tid levde bror Lavrans med den vonde følelsen av at han hadde skadet andre, og så tilbake med sjokk på sin ungdomstid. "Men," skriver bror Lavrans, "aldri kom det noen anklage fra Guds side, Gud satte seg ned å ga meg noe å spise."
Etter denne opplevelsen begynte bror Lavrans å beskrive Gud som vennligheten selv. Dette er kanskje et ukjent gudsbilde, men la Gud få elske deg med sin ømhet over tid, så er jeg sikker på at du også kan underskrive på at Gud er lik vennligheten selv. Det har jeg erfart. Dette er mitt vitnesbyrd.
Billedtekst: Vi vet jo selvsagt ikke hvordan bror Lavrans så ut. Noe fotografiapparat fantes ikke på den tide. Men dette moderne maleriet skal forestille ham slik. Dette maleriet er jeg blitt veldig glad i, og jeg skulle ønske jeg eide en kopi av det til å henge på veggen - for meg er dette bror Lavrans av oppstandelsen, kokken som øvde seg i å leve i Guds nærvær.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar