Han er min og jeg er Hans - en kjærlighetssaga - om å 'bønnelese' Salomos Høysang, del 42

"En kilde i hagene er  du, en brønn med levende vann og strømmer fra Libanon. Våkn opp, nordavind! Kom, sønnavind! Blås gjennom min hage, så dens duft kan strømme ut! Å, om min elskede ville komme til sin hage og spise den kostbare frukt!" (Høy 4,15-16)

Så full av liv! Sprudlende, spill levende liv! Som en vårflom! Den elskede gjør Bruden til 'en kilde', en 'brønn' med 'levende vann'. Men Han må vokte sjelen så den ikke blir uavhengig  av Ham, eller bli i stand til å bringe liv ut fra seg selv. Bruden må lære å kjenne at hun er hjelpeløs uten Ham. Det er nemlig ikke vår svakhet og våre skrøpeligheter som er vårt problem eller som skaper våre utfordringer - det er vår menneskelige styrke, som gjør at vi klarer oss uten Herren! 

Han må bli vårt ett og alt, derfor hender det ofte at Han bryter i stykker vår menneskelige styrke, og gjør oss helt avhengige av Ham.

For Herren manifessterer sin kraft gjennom skrøpelige kar og redskaper: "... for min kraft FULLENDES i skrøpelighet. Derfor vil jeg helst rose meg av min skrøpelighet, for at Kristi kraft kan BO I MEG."  (2.Kor 12.9 - uthevelsene er mine). Jeg tror Herren taler til flere om dette ordet i vår tid. Det er for mye menneskelig styrke i våre menigheter, så mange ord, så lite kraft. Fordi vi er for sterke. 

Det liv Herren vil åpenbare gjennom vår svakhet er en kilde av levende vann: "Den som tror på meg, som Skriften har sagt, FRA HANS INDRE skal det flyte strømmer av levende vann. Dette sa han om den Ånd de skulle få, de som trodde på ham." (Joh 7,38-39a) Det er ut fra vårt indre livet springer fram.

Nordavinden og sønnavinden står som uttrykk for ulike sider av Den Hellige Ånd. Den Hellige Ånd sammenlignes med en vind flere steder i Skriften, blant annet i Esekiel 37,9: "Da sa han til meg: Profeter og tal til Ånden! Profeter, menneskesønn, og si til Ånden: Så sier Herren Herren: Kom, du Ånd, fra de fire vinder og blås..." Og i Joh 3,8: "Vinden blåser dit den vil. Du hører den suser, men du vet ikke hvor den kommer fra og hvor den farer hen. Slik er det med hver den som er født av Ånden." Brudens rop er om mer vind! Det var nordavinden som brøt istykker Marias alabastkrukke og forløste velduften i huset. Vi må be om at Gud må sende nordavinden for å forløse Gudsrikets liv i oss: "Da pinsedagen var kommet, var de alle samlet på samme sted med samstemt sinn. Plutselig kom det en lyd fra himmelen, som av en mektig stormvind, og den fylte hele huset der de satt." (Apgj 2,1-2/Bibelen Guds Ord)

Men Bruden roper også etter sønnavinden, den milde forfriskende brisen av nåde som velsigner. Hun ber om at Trøsteren kommer. 

fortsettes