Han er min og jeg er Hans - en kjærlighetssaga - om å 'bønnelese' Salomos Høysang, del 51

"Hans øyne er som duer ved rennende bekker. De bader seg i melk, de er innsatt som edelsteiner. Hans kinn er som velluktende blomsterenger, som det vokser krydderurter i. Hans lepper er som som liljer, de drypper av flytende myrra. Hans hender er som gullringer med innlagte krystolitter. Hans midje er et kunstverk av elfenben, dekket med safirer. Hans ben er marmorstøtter, som står på fotsykker av fineste gull. Hans skikkelse er som Libanon, utsøkt som sedrene. Hans munn er sødme, og alt ved ham er tiltrekkende. Slik er min elskede, slik er min venn, Jerusalems døtre." (Høy 5,12-16)

Øynene er sjelens speil, heter det. Med øynene gir man uttrykk for sine følelser, og her dreier det seg om inderlige følelser. Bekkene er fulle av liv, selv om vannet bare sildrer eller renner stille. Herrens øyne er årvåkne, samtidig som at Herren ser på oss med ømhet og er fulle av følelser. Skriften forteller oss at Han gråt over Jerusalem, og når Han "så folket, fikk han inderlig medynk med dem, for de var herjet og forkomne som får uten hyrde." (Matt 9,36)

"Hans kinn..." Jesaja forutsier den lidelse Brudgommen måtte gjennom: "Min rygg bød jeg fram til den som slo, og mine kinn til dem som rykket meg i skjegget. Mitt ansikt skjulte jeg ikke for hån og spytt...." (Jes 50,6) Matteus forteller osss hvordan denne Messias-profetien gikk bokstavelig talt i oppfyllelse: "Og de spyttet på ham, tok rørstaven og sslo ham i hodet." (Matt 27,30)

"Hans lepper..." Salmisten sier at "nåde er utgytt på dine lepper." (Salme 45,3) 'Nåde' kan her også oversettes 'ynde'. Tenk hvilke nådefulle ord vår Mesters lepper formulerer, tenk hvilken ynde som kommer fra Hans munn! Så fulle av liv, legedom, gjenopprettelse, visdom. Salomo setter ord på dette i det siste verset i dette kapitlet: "Hans munn er sødme..." (v.16)

"Hans hender ..." ligner på dørhåntakene i templet. 1.Kong 6,33-34 gir oss en beskrivelse av disse: "Likeså laget han dørstolper av oliventre for inngangen til Det hellige, på fjerdedelen av veggen, og to dørfløyer av sypresstre. Begge dørfløyene var i to deler, som kunne svinges hver for seg." Om Jesus heter det: "Jeg er døren. Om noen går inn gjennom meg, skal han bli frelst. Og han skal gå inn og ut og finne føde." (Joh 10,9) 

"Hans midje..." er som safirer: "Og de så Israels Gud. Under hans føtter var det likesom et gulv av gjennomsiktig safirstein, klart som selve himmelen." (2.Mos 24,10) "Og se, en trone var satt i himmelen, og det satt en på tronen. Han som satt der, var å se til som jaspis-stein og sarder-stein. Og rundt tronen var det en regnbue, som en smaragd å se til." (Åp 4,2b-3)

"Hans ben..." Føtter omtales i Skriften i betydningen: bevegelse, ben i betydningen å stå. 

"Hans skikkelse..." rager høyt over alt og alle, lik Libanons sedertrær. 

fortsettes