Hva vi kan lære av en syrisk munk i Georgia på 500-tallet

Det var under gudstjenesten Kristi himmelfartsdag i Kristi himmelfartskapellet at den syriske munken David av Gareja, med ett sto levende for meg. Ikke slik å forstå at jeg så ham levende - han levde på 500-tallet - men historien som ble lest fra vårt synaksarium (en samling beretninger om troens menn og kvinner fra kirkens historie), ble med et så levende for mitt indre blikk. Det var noe som vant gjenklang hos meg i møte med bror David.

David av Gareja var elev av Johannes av Zedareni i Syria som opplevde et kall fra Gud til å reise til Georgia. Han tok David med seg på sin misjonsreise dit. David hadde også en disippel ved navn Lucien, og sammen slo disse munkene seg ned i Tbilisi. I denne kommuniteten som vokste fram i Tbilisi, var dagene delt inn i en dagsrytme hvor man brukte dagene i forbønn for byen, ved siden av de daglige tidebønnene. En dag i uken drev de med evangelisering inne i selve byen. De vant manges hjerter.

Det er to ting jeg merker meg: Det første er den vitale understrekingen av disippelgjøring! David var disippel av Johannes, og Johannes hadde sin egen disippel, Lucien. Hvem er vi disippel av, og hvem er disippel - eller læresvenn - av oss? Jesus sa det jo slik: "Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler..." (Matt 28,19) Jeg tror, det er min overbevisning, at vi ikke bare har undervurdert betydningen av disippelskap, vi har regelrett feilet. 

Det andre er behovet for bønn og da særlig forbønnen for det stedet hvor man bor. Hos profeten Jeremia, som var blant de jødene som var bortførte til Babylon, heter det: "Søk en byens velferd som jeg har bortført dere til, og be for den til Herren! For når det går den vel, så går dere vel." (Jer 29,7)

Bønnen skulle få staddig større betydning for David og læresvennen hans, Lucien. De to munkene trakk seg etter hvert tilbake til en grotte i ørkenen, der de levde i stadig bønn. Etter en tid begynte folk å valfarte ut til de to munkene, og David og Lucien lærte dem å be. Det ble grunnlagt et kloster som vokste og ble til et åndelig sentrum for Den ortodokse kirke i Georgia. Klosteret er aktivt også i dag og har opplevd en fornyelse etter landets selvstendighet i 1991.