Med tiden forstår jeg hvor mye ulike landskap har betydd og fortsatt betyr for meg. Nå gir sykdom begrensede muligheter for bevegelighet, men jeg har lagret opplevelsene i mitt indre, og kan ta disse minnene frem igjen når som helst.
Selvsagt kan vi engasjere oss i landskapet som omgir oss på en overfladisk måte. Som når vi kjører inn på en parkeringsplass, og ser landskapet og omgivelsene på avstand og så kjører videre. Vi kan se, og likevel ikke se! Vi er uberørt av det vi har sett.
Eller vi kan tillate å bli en del av landskapet som omgir oss. Slippe det innpå oss. La det gjennomtrenge og gjennomvæte vårt sinn. Fra da av vil vi bære landskapet med oss hvor vi enn befinner oss. Dette skjer, for eksempel når et landskap har gjort et spesielt inntrykk på oss, har oppholdt oss der en tid, og satt sine djupe, uutslettelige innrrykk på oss. Da kan vi når som helst ta minnets bilder frem igjen og reise i dette landskapet.
Bønnen har sitt eget type landskap, og som det naturlige landskapet som omgir oss, kan vi også her bevege oss overfladisk. Eller vi kan stanse opp innfor mysteriet, lodde djupere i Åndens vesen.
"For Ånden utforsker alle ting, også dybdene i Gud." 1.Kor 2,10
Da unngår vi ikke stillheten! Det er ingen snarveier inn i dette landskapet. Vi må aktivt søke stillheten, senke oss ned i den, om du vil.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar