Seiglivede rykter

Noen rykter er seiglivede! I flere år har det gått rykter om at jeg er katolikk. Noen bare 'vet' at det er sant, fordi de har hørt at noen har sagt det. Når så venner av meg spør - eller jeg selv - om hvor de har hørt det fra, vet de ikke, eller husker de ikke. Noen er så skråsikre, at selv om jeg tilbakeviser det, stoler de mer på ryktene enn på meg! Det blir nesten tragikomisk. 

Årsaken til disse ryktene har nok sammenheng med at jeg siterer fra og oversetter fra katolske forfattere. Men det gjør jeg også med lutheranere, pinsevenner, kvekere, metodister, misjonsforbundere, anglikanere, ortodokse og jøder. Aldri blir jeg satt i bås med dem, men bare fordi jeg skriver om en katolikk eller oversetter noe om en katolikk har skrevet - er jeg katolikk! 

Jeg har skrevet om dette 'fenomenet' tidligere, men den siste tiden har dette aktualisert seg gjennom mennesker som sprer rykter om meg i det ofentlige rom, og på sosiale medier. Enkelte har et stort behov for å sette merkelapper på folk. Bare de får plassert dem et sted kjenner de seg trygge. 

Jeg kjenner mange katolikker - noen av dem er blant mine beste venner. Jeg kjenner ikke noe behov for å ta avstand fra dem. Hvorfor skulle jeg det egentlig? De har sin overbevisning, jeg har min. For meg er trosfriheten noe jeg vil kjempe for - alltid! Dessuten har jeg mye å lære av mine katolske venner - som jeg har av mennesker uansett tro og overbevisning. Vi er jo alle skapt i Guds bilde!

Jeg er baptist av tro og overbevisning. Jeg ble døpt på bekjennelsen av min tro for 44 år siden, og May Sissel og jeg er i dag medlem av Brumunddal baptistmenighet. Ordinert til pastor i Det norske baptistsamfunn ble jeg i 1996, og jeg er fremdeles ordinert som pastor selv om jeg av helsemessige årsaker ikke lenger er i aktiv pastortjeneste.

Jeg taler Guds ord i alle sammenhenger jeg blir invitert. Jeg har ikke behov for å ta avstand fra andre konfesjoner, jeg er trygg i min egen tro og overbevisning. Er man det har man ingen grunn til å frykte andre med en annen tro. Når jeg taler i andre sammenhenger enn min egen har jeg heller ikke noe markeringsbehov, men taler da om det vi er felles om. Jeg verver heller ingen til baptismen, i djup respekt for andres tro og overbevisning. Men om noen spør om hva jeg tror om dåp, nattverd og menighetssyn og ordninger, svarer jeg ut fra min overbevisning. 

Nå til helgen skal jeg tale i en luthersk kirke. Det gleder jeg meg til, som alltid blant mine lutherske venner. Men det går merkelig nok ingen rykter om at jeg er blitt lutheraner av den grunn. Og til høsten skal jeg tale på en konferanse arrangert av Den nordisk-katolske kirke. Det gleder jeg meg veldig til. Der har jeg også gode venner. 

Billedtekst: "Jeg appellerer til Skriften", var anabaptisten Michael Sattlers sterke vitnesbyrd. Det gjør jeg også. Michael Sattler (1490 – 20. mai 1527) var en munk som forlot den romersk-katolske kirke under den protestantiske reformasjonen for å bli en av de tidlige lederne av anabaptistbevegelsen. Han var spesielt innflytelsesrik for sin rolle i utviklingen av Schleitheim-bekjennelsen. Han led martyrdøden sammen med sin kone.