Vi lever i en tid av menneskehetens historie som best kan beskrives med apostelens ord: "Men dette skal du vite, at i de siste dager skal det komme farlige (eller vanskelige) tider." (2.Tim 3,1) Man trenger ikke være profet for å se at det blir alt mørkere, og at det går mot en slutt på den verden vi kjenner til nå. Men jeg har den tro og den overbevisning som er i overensstemmelse med de profetiske ordene, fra Ord 4,18: "De rettferdiges sti er som et strålende lys, som blir klarere og klarere til det er høylys dag." Dette er, ikke bare en mørk og farlig tid, men det er også en tid for profetisk åpenbaring, et Gudsnærvær, for guddommelig inngripen og for en englevirksomhet uten sidestykke!
Dette er en tid hvor Gud vil øse ut sin nåde, før toppsteinen legges på: "Han skal føre toppsteinen fram under høye rop: Nåde, nåde være med den." (Sak 4,7)
Johannes' åpenbaring er blitt kalt 'avdukingen' eller 'avdekkingen', 'manifesteringen', 'avslutningen' av Jesus Kristus. Johannes, var i følge ham selv, slik han beskriver det, "bortrykket i Ånden på Herrens dag." (Åp 1,10) Fysisk befant han seg på klippeøya Patmos i Egeerhavet, forvist dit på grunn av forfølgelsen mot de kristne på den tiden fra den romerske keisermakten. Her kommer Johannes inn i en overnaturlig åndelig dimensjon, han blir 'henrykket' eller 'bortrykket' i Ånden. Dette hører med i det liv som er blitt gitt oss i Den Hellige Ånd. Evangelisten Filip opplevde det samme, etter at han hadde forkynt evangeliet for den etiopiske hoffmannen, og døpt denne på bekjennelsen av hans tro, men med en forskjell, Mens Filip ble forflyttet fysisk, ble Johannes invitert inn i det himmelske: "Men da de steg opp av vannet, rykket Herrens Ånd Filip bort, og hoffmannen så ham ikke lenger, for han dro sin vei med glede. Men Filip ble funnet i Ashdod. Han dro gjennom alle byene og forkynte evangeliet, helt til han kom til Cæsarea." (Apg 8,39-40)
Johannes, han som omtalte seg selv som "den disippelen Jesus elsket", og som lå og hvilte hodet sitt på Jesu bryst under det siste måltidet, var den vennen Jesus betrodde å se de kommende ting, det som heretter skulle skje. Som vi leser det i det fjerde kapittel: "Deretter så jeg - og se, en dør var åpnet i himmelen. Og den første røsten som jeg hadde hørt tale til meg som en basun, sa: Kom opp her, og jeg vil vise deg det som skal skje etter dette. Straks ble jeg rykket bort i Ånden." (Åp 4,1-2a)
Helt i begynnelsen av Åpenbaringen får Johannes i et syn se den herliggjorte Kristus, Han som inntok æresplassen ved Faderens høyre hånd Kristi himmelfartsdag. Johannes hadde sett Ham som Menneskesønnen, som sønn av David, han så Ham som 'Herrens lidende tjener', som den oppstandne Messias, - men nå, på Patmos, mens Johannes var i Ånden, så han Herren Jesus som en som var "kledd i en fotsid kappe, ombundet med et gullbelte under brystet. Hans hode og hår var som hvit ull, som snø, og øynene hans som en ildslue. Føttene hans var lik skinnende kobber, som om de var glødet i en ovn. Og røsten hans var som bruset av vannmasser. I sin høyre hånd hadde han sju stjerner og av munnen hans gikk det ut et tveegget, skarpt sverd. Og ansiktet hans var som solen når den skinner i sin kraft." (Åp 1,13-16)
Dette er Han som Paulus skriver om i brevet til den kristne forsamlingen i Efesos: "Han som steg ned, er den samme som for opp over alle himler for å fylle alt." (Ef 4,10)
fortsettes
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar