Noen erfaringer med maktesløsthet

Den siste tiden har jeg gjort meg noen erfaringer med maktesløsheten. Maktesløshet følger i kjølvannet av Parkinson. Stadig eter sykdommen mer av kroppen din, og setter meg ut av spill. Jeg merket det godt nå under besøket i Trondheim. Som da jeg måtte på toalettet og ikke kom meg opp igjen fra dosetet, og mått ha hjelp. Med bare en arm som fungerer og med ingen krefter er det vanskelig å reise seg.  Panikken du kjenner på når du oppdager at du ikke kommer deg opp fra toalettsetet, og du må rope på hjelp.  Eller du forsøker å komme deg opp av en djup lenestol, og du kommer ingen vei.

Eller du må ha hjelp til å komme deg ut av rullestolen og må støes inn på en kafe, fordi det ikke finnes noen handikapinngang. Eller du kjører deg bom fast med rullestolen i et hull i asfalten på vei over et fotgjengerfelt, mens lyset skifter fra grønt til rødt.

Men heldigvis finnes det hjelpende engler, som trår til og som gir meg verdighet midt i maktesløsheten.

Jeg velger å være sårbar og åpen.

Takk til alle dere som fortsatt inviterer meg til å preke og undervise og som kommer for å høre på meg, og om ikke parkerer meg på sidelinjen fordi jeg er skrøpelig, svak og avhengig av andres hjelp. 

Maktesløsheten har en god side: den gjør mefg totalt avhengig av Jesus. Fra Herren kommer min hjelp.