Profetisk: Det stille Exodus - antisemittismen driver jødene ut av Europa

Antisemittisme og et synkende antall jøder i Europa eroderer håpet til noen hengivne aktivister om å oppdra familier i samfunnene de lever i.

Det skriver The Times of Israel lørdag 3.juni 2023.

Alle unntatt to av Rabbi Binyomin Jacobs syv barn har forlatt hjemlandet Nederland, og oppdrar sine egne barn i Israel. Det betyr at den nederlandske overrabbineren, hvis familie har bodd i Nederland i generasjoner, og hans London-fødte kone Blouma sjelden får sole seg i varmen fra den store familien de har viet store deler av livet til å etablere. Men med farlige ekkoer av tidligere hat som gjenlyder gjennom Europa, ønsker ikke paret at barna deres skal komme tilbake.

Selvfølgelig skulle jeg gjerne hatt alle barna mine i nærheten, sa Binyomin Jacobs til The Times of Israel. "Men hvorfor skulle jeg ønske at de skal bo i et land der antisemittisme blomstrer?"

Parets omstendigheter deles av mange jøder i Europa og utover, og innkapsler utfordringene som påvirker europeiske jødiske samfunn som mister medlemmer, selv om deres nasjonale myndigheter og EU i økende grad styrer ressurser og innsats for å løse noen av problemene.

Disse sakene var fokus på en konferanse forrige uke i Porto, Portugal, organisert av European Jewish Association, en Brussel-basert lobbygruppe. Flere dusin jødiske samfunnsledere fra hele Europa og myndighetspersoner deltok på konferansen, med tittelen "Shaping the Future of European Jewry Together," og var medvertskap for det jødiske fellesskapet i Porto.

Tidligere denne måneden opplevde familien Jacob tre antisemittiske hendelser i løpet av et par dager: Først ropte to menn fornærmelser og pro-palestinske slagord mot rabbineren. Dagen etter opplevde paret en lignende hendelse på gaten. Senere fant rabbineren flere hakekors malt i nabolagets park.

I 2021 registrerte overvåknningsgruppen CIDI 183 antisemittiske hendelser i kongeriket, en økning på 36 prosent fra året før og det høyeste antallet på over et tiår. 

"Det etterlater definitivt en følelse av at jøder ikke er ønsket her," sier rabbineren, selv om han har latt være å advare mot at jøder fortsetter å skape seg et liv i Nederland, hvor det jødiske samfunnet teller rundt 40.000.

Han anbefaler emigrasjon til menigheter som konsulterer ham om dette spørsmålet basert på deres omstendigheter. "Det er ingen størrelse som passer alle når det gjelder spørsmålet om aliyah," sier han, og bruker det hebraiske ordet for immigrasjon til Israel av jøder.

Blouma Jacobs bemerker at antisemittisme er en av hovedfaktorene som skyver vekk unge religiøse jøder, som statistiske data viser at det er mer sannsynlig at de blir målrettet på grunn av deres gjenkjennelige kleskode. Når de drar, svekker det samfunnet som gjenstår, sier hun, "så det jødiske livet er mindre robust totalt sett."

Rent praktisk betyr det at hvis du er troende på et sted som Amsterdam, hvor de fleste jøder ikke er særlig observante, har barna dine få potensielle ektefeller som deler hennes verdier og verdensbilde, sier rabbineren. "Mange reiser på grunn av det."

Selv de som ikke fysisk flytter bort, kan fortsatt svekke tilknyttningen til samfunnet. "Antisemittisme betyr at de som assimilerer har mindre sannsynlighet for å forbli knyttet eller styrke tilknytningen," sier Jacobs.

Flere ledere av europeiske jødiske samfunn legger ikke skjul på at barna deres har dratt. Joel Mergui, president for Paris Consistoire, fransk jødedoms organ med ansvar for religiøse tjenester, har i taler referert til det faktum at alle fire av barna hans på et tidspunkt i livet har flyttet til Israel.

Mergui har ofte sitert familiens sionistiske tradisjon for å forklare dette. Men han har også delt sin angst for hvordan antisemittisme påvirker livene til jødiske barn og deres foreldre i Frankrike. "I de siste årene har jeg sett barn sammenligne skoler ikke på karakterer, men på deres nivå av politibeskyttelse," sa han i et minneverdig intervju fra 2015.

Meyer Habib, en tidligere fransk lovgiver og tidligere visepresident for paraplygruppen CRIF av franske jødiske samfunn, har sagt at to av hans fire barn bor i Israel. Hovedrabbineren i Paris, Michel Gugenheim, har åtte barn, alle bosatt i Israel.

Nye lover som vedtas i europeiske hovedsteder har også resultert i å overbevise mange jøder om at selv regjeringer som lover å beskytte jøder fysisk ikke alltid er forpliktet til å sikre at jødedommen kan utøves fritt. Belgia, Sverige, Finland, Danmark, Slovenia, Estland, Sveits og Norge har stort sett forbudt kosher-slakting, og mange land i Europa har begrenset religiøs omskjæring eller vurderer å gjøre det.

Disse problemene skiller seg ut i Nederland, hvis tolerante rykte står i kontrast både med en økning de siste årene i uttrykk for antisemittisme og gjentatte initiativer for å forby kosher-slakting så vel som omskjæring. Det nederlandske parlamentet forbød i 2011 effektivt kosher- og halalslakting i en avstemning som, ikke uvanlig for denne typen lovgivning i Vest-Europa, ble støttet både av antimuslimske politikere på høyresiden og liberale dyrevelferdsorienterte på venstresiden. Senatet opphevet forbudet med henvisning til religiøse friheter, men nye forsøk på å gjeninnføre restriksjonene er i gang.

Lignende dynamikk påvirker europeisk jødedom som helhet, inkludert Belgia, hovedkvarteret og det oppfattede symbolet for Den europeiske union. To av de tre regionene forbød kosher- og halal-slakting i 2019. Disse hendelsene, som skjedde midt i en økning i antisemittiske hendelser og islamistiske terrorangrep, har fått jødiske ledere til å offentlig stille spørsmål ved sine lokalsamfunns fremtid for første gang på flere tiår.

Immigrasjon til Israel av jøder fra Belgia, hvor rundt 40 000 av dem bor, økte med rundt 20 % etter 2010. Det årlige gjennomsnittet av ankomster etter det året er 170 nykommere, sammenlignet med 130 per år i tidligere år, ifølge israelske myndigheters statistikk. Tusenvis av andre belgiske jøder har reist til andre destinasjoner, sier jødiske samfunnsledere.

Den "stille utvandringen", som den fremtredende kommunale aktivisten Joel Rubinfeld kalte trenden, har latt en gang så populære synagoger stå tomme og ligger ute for salg.

I Danmark har jødisk ledere advart om at gjentatte forsøk på å legge religiøs omskjæring til forbudet mot kosher-slakting vil gjøre ende på jødisk liv der.

Selv i Frankrike, Europas største jødiske samfunn med rundt 400 000 medlemmer, har mange menigheter blitt utarmet etter at minst 50 000 jøder har reist til Israel siden 2014, ifølge israelske myndigheters statistikk.

På konferansen i Porto oppfordret direktøren for European Jewish Association, Rabbi Menachem Margolin, samfunnslederne som deltok til å «aldri gi opp» og forsikret dem om at fremtiden til europeisk jødedom er «i deres hender». Effektiv lobbyvirksomhet, brobygging, samhold blant jøder og ren besluttsomhet kan ha dramatiske resultater, argumenterte han i flere taler som fikk entusiastisk applaus.

Margolin gjennomførte også en rask spørreundersøkelse blant 100-tallets jødiske samfunnsledere i rommet i Porto, og spurte dem: «Hvor mange av dere har blitt kontaktet av en offisiell tjenestemann, og spurte om deres innspill til planene for å bekjempe antisemittisme og beskytte jødisk liv?»

Bare én person, Maximillian Marco Katz fra Romania, holdt opp hånden.

"Dette er hva vi må endre," sa Margolin. "Vi må være samlet og proaktive."

Likevel på bakken har noen jødiske samfunnsledere mer umiddelbare bekymringer enn politikkutforming: De ser på menighetene deres visne bort. En av disse lederne er Jacob Benzennou, president for det jødiske fellesskapet i Waterloo, en belgisk by nær Brussel som er mest kjent for nederlaget som Napoleon Bonapartes hær led der i 1815. I dag er det hjem til rundt 250 jøder.

Benzennou er en av hundretusener av nordafrikanske jøder som fra 1950-tallet og fremover ga et sårt tiltrengt løft både i antall og religiøs overholdelse til europeiske jødiske samfunn som var blitt desimert og noen ganger utslettet i Holocaust.

Han var med å grunnlegge det jødiske samfunnet Waterloo og en lokal synagoge for rundt 30 år siden, og den vokste raskt til en levende forsamling. Men på grunn av assimilering og emigrasjon som begynte på 1990-tallet, har Waterloo synagoge ofte ikke en minyan, et quorum på 10 jødiske menn som er nødvendig for en eller annen bønn i ortodoks jødedom.

"Vi har ikke nok folk som ønsker å komme til synagogen, og vi ser en veldig alvorlig utvikling: Det er veldig, veldig rask assimilering," sa Benzennou. "Alle snakker om antisemittisme, men som grunnlegger av en synagoge er jeg mer bekymret for at unge mennesker ikke lenger kommer eller deltar: ikke i religion, ikke i tradisjon og ikke i samfunnslivet."

Flere land, inkludert Tyskland, så vel som EU-institusjoner, har de siste årene bevilget økonomiske ressurser til å bekjempe antisemittisme gjennom lovgivning, utdanning og å gi jødiske samfunn fysisk beskyttelse. Noen av disse landene og enhetene har også lansert prosjekter rettet mot å støtte jødisk kultur.

Mange jøder setter pris på denne innsatsen, som de sier gir håp i vanskelige tider. Men andre tviler på effektiviteten deres når de blir ledet av regjeringer og enheter som samtidig begrenser jødenes evne til å utøve noen av religionens mest grunnleggende ritualer, eller ser ut til å skille ut Israel for irettesettelse.

Binyomin Jacobs ser på de to problemene – antisemittisme og assimilering – som flettet sammen. «Jo mer antisemittisme blir uttrykt, jo flere drar. Jo flere jøder forlater, andre følger etter på grunn av minkende jødiske samfunn, sa han.

"Jeg trenger ikke å se på nyhetene: Når jeg ser politibilene rett overfor hjemmet vårt, vet jeg at noe har skjedd i Israel," sa rabbineren på konferansen, og refererte til det faktum at antisemittiske forbrytelser har en tendens til å skyte i været over hele Vest-Europa hver gang vold bryter ut i eller rundt Israel.

Blouma Jacobs, en mangeårig lærer, forsøkte uten hell å engasjere tenåringene. "Jeg ropte etter dem: Kom tilbake og snakk til oss i stedet for å stikke av som feige," husket hun.

Senere samme uke fikk familien Jacob vite at den lokale rabbineren som betjener det lille jødiske samfunnet i Amersfoort går av med pensjon, og satte et spørsmålstegn ved fremtiden til selve samfunnet der familien Jacob bor.

Sjefsrabbineren, hvis arbeid inkluderer Holocaust-opplæring og oppsøking til kristne og muslimske allierte og til jøder som søker en sterkere tilknytning til jødedommen, ville gjerne ha bodd i nærheten av noen av barna sine i utlandet, det være seg i Israel, Storbritannia, Storbritannia stater eller Canada, sa han. Men han vil bli i Nederland, sa han, fordi «en kaptein ikke forlater skipet».

Paret vil "sikkert bo i Amersfoort så lenge det er behov for vår tilstedeværelse," sa Blouma Jacobs, som sammen med mannen sin forbereder seg på begivenhetene som feirer den lokale synagogens 300-årsjubileum i 2027.

– Etter det får vi se.

Billedtekst: Rabbiner Menachem Margolin taler på det årlige European Jewish Association-møtet som ble holdt 16. mai i Porto, Portugal. (EJA)