Tungetalen som personlig bønnespråk, del 2

 Natten har sitt eget bønnespråk. Det er min erfaring. Det kommer tider i våre liv da ordene kommer til kort, og bønnens språk blir taust eller flyter over i bønn i tunger. - Til det mest intime språket mellom et menneske og Gud. Apostelen Paulus beskriver tungetalen som bønn i 1.Kor 14,2-5a: "For den som taler i tunger, taler ikke for mennesker, men for Gud. Ingen kan forstå ham, for han taler hemmeligheter ved Ånden. Men den som taler profetisk, taler for menneskene, til oppbyggelse, formaning og trøst. Den som taler i tunger, oppbygger seg selv..."

Her kan vi legge merke til tre ting når det gjelder tungetalen som bønn. Den er annerledes enn den tungetalen som vi leser om i Apg 2, hvor de som talte drevet av Den Hellige Ånd talte på et språk som var gjenkjennelig for de som hørte på, men som de selv ikke kunne. Her i Korinterbrevet beskriver Paulus tungetalen brukt i det personlige bønnelivet i tre karakteristiske trekk: 1: "Den som taler i tunger, taler ikke for mennesker, men for Gud." 2: "...Han taler hemmeligheter ved Ånden." 3: "Han oppbygger seg selv."

Bønn handler ikke om mengden ord vi uttrykker. De gamle bederne sa det slik: 'Leppenes bønn er bønnens forstadie!' Styrken i vår bønn ligger hverken i våre mange ord, eller de rette ordene. Stillhet og tungetalen brukt som bønn kan dessuten, hver for seg, ses på som de mest adekvate svar på Guds uutgrunnelighet og storhet. Ordene våre kommer uansett alltid til kort når det gjelder Gud. Gud er per definisjon alltid større. Det er en erkjennelse vi kommer fram til når vi modnes i bønn. Tungetale er uttrykk for en bønn som ikke forsøker å fange Gud med ordene og si til ham hvordan han skal handle, men lar Ånden lede bønnen på et språk som overgår så vel våre gjennomtenkte som våre umiddelbare formuleringer.

Apostelen Paulus var en språkmektig mann, som behersket flere av samtidens ledende språk. Det være seg hebraisk, romersk og gresk. Likevel talte han mer i tunger, skriver han til den kristne forsamlingen i Korint, enn andre. Selv Paulus kom til kort når han skulle be på noen av disse språkene, derfor ba han i tunger. "Be til enhver tid, i Ånden," skriver han. (Ef 6,18) 

Jeg innledet denne artikkelen ved å skrive om natten - i betydning sjelens natt. Tiden med kronisk sykdom har gjort noe med bønnelivet mitt. Det er enklere. Birgitta av Vadstena har sagt det slik: 'Jo nærmere vi lever Gud, jo enklere blir vi.' I Guds nærvær blir ordene få, jeg har ikke så mye jeg skulle ha sagt i nærvær av Den Hellige Gud. Da hender det at jeg øser ut mitt hjerte i tunger.