Vei i ødemarken

Det er noe herlig befriende å be salmene i Salmenes bok i Bibelen. Så jordnære de er, og samtidig himmelvendte. Salmistene viker ikke unna for livets berg-og-dal bane, men skildrer livet bånn ærlig. Som kong David i Salme 55, som skriver: "Hjertet skjelver i mitt bryst, dødsangst kommer over meg. Frykt og beven fyller meg, og hele kroppen skjelver. Jeg sa: 'Å, hadde jeg vinger som duen, da fløy jeg bort og fant meg et bosted.' Ja, langt av gårde ville jeg flykte og finne nattely i ørkenen. I hast ville jeg søke tilflukt mot storm og forrykende uvær." (Salme 55,5-9)

Slik er mine dager noen ganger. Når livet blir for utfordrende trenger vi alle å finne et hvilested, Herren er et slikt sted. I vers 26 i den samme salmen kommer han med følgende oppfordring: "Kast på Herren det som tynger deg, han vil holde deg oppe." Apostelen Peter har nok bedt disse ordene fra Salme 55 mange ganger, og siterer dem i sitt første brev. Du kan lese dem i 1.Pet 5,7. Jeg har tenkt på dette: noen ganger kan det være viktig og riktig å kaste ting fra seg. Gi slipp på dem, og noen ganger klarer vi ikke å gi ting fra oss. Da er det lettere å kaste dem fra seg. 

Kong David søkte sitt nattely i ørkenen, mot storm og forrykende uvær. Jeg leser for tiden Athanasios: 'Guds ord ble menneske'. Athanasios var den sentrale skikkelsen i kampen mot arianerne, og måtte titt og ofte søke ly blant ørkenfedre i den egyptiske ødemarken. Her ble han tatt vare på av bedende mennesker. Det blir klarere og klarere for meg etter hvert som tiden går, at vi trenger hverandre når livets kamper hardner til. Da er det godt å hvile og søke nattely hos de som representerer kirkens puls: bederne.