Jeg oppholder meg for tiden i 1.Samuelsbok i min daglige bibellesning, og har dvelt noen dager ved det som har fått benevnelsen 'Hannas lovsang', i kapittel 2,1-10. Så mye nød, fortvilelse og lengsel denne barnløse jødiske kvinnen setter ord på!
Jeg har lest disse ordene så mange ganger før, siden jeg begynte å lese Bibelen stort sett daglig siden 1972, men det er alltid noe nytt å finne! Det er jo det som gjør Bibelen så spennende og annerledes. Det som slår meg denne gangen er Hanna's ærlighet, og hvordan hun vever sine egne livserfaringer inn i bønnen. Hun pynter ikke på språket, men øser ut sitt hjerte for Gud.
Bønnen er preget av de bitre livsefaringer Hanna har gjort seg med sin manns medhustru, Peninna. I det første kapittlet leser vi at: "Hennes rivalinne krenket og plaget henne for å egge henne til vrede, fordi Herren hadde lukket hennes morsliv." (1.Sam 1,8)
Denne vonde livserfaringen setter hun ord på for Gud. Her har vi mye å lære av Hanna! Hør bare:
"Tal ikke for mange høye ord! La ikke frekke ord gå ut av deres munn. For en allvitende Gud er Herren og han prøver alle gjerninger." (1.Sam 2,3)
Og den barnløse Hanna holder fast ved Herrens løfter og minner Herren om dem, idet hun sier: "Hun som var ufruktbar føder sju barn, mens den som er rik på sønner visner bort." (v.5b) Syv er fullkommenhetens tall.
Hanna har full tillit til Herren, at Han hører hennes inderlige begjæringer: "Slik ba hun lenge for Herrens åsyn...men jeg utøste min sjel for Herrens åsyn..."(1.Sam 1,12 og v.15b) Dette ser vi konkretisert i kap.2, vers 8: "Han reiser den ringe av støvet. Han løfter den fattige opp av smusset for å sette ham hos fyrster og gi ham et ærefullt sete."
La oss tale ut med Gud om alt, og la livserfaringene våre - på godt og på vondt - sette farge på språket vårt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar