Kirkeåret

 Menneskelivet bygger på rytme. Rytme innebærer alltid en veksling mellom sterke og svake tider.

Kirkeåret tilbyr oss en fast rytme, med tider for bot og tider for jubel, med hverdager og søndager, med vanlige uker og den stille uke. Det er vi som bestemmer om denne rytmen bare skal være intetsigende formalisme, eller om den skal få inspirere oss til et mer inderlig forhold til Gud. 

Uten høydepunkter kan livet bli grått, ensformig og banalt. Men det går heller ikke an å alltid leve på høyden. Vi kan ikke alltid være jublende glade og brennende i ånden. Det er bra å alltid ville leve på toppen. Men hvis vi vil nærme oss dette målet og gradvis nå et høyere nivå, er den beste metoden å følge ydmyk med på kirkeårets rytme av mer eller mindre intensive perioder.

De kirkelige høytidene danner et jevnt kretsløp som stadig gir oss muligheter til å trenge dypere inn i Guds mysterier. Mysteriene henger uløselig sammen med hverandre. Hvert enkelt av dem reflekterer også noe av de andre. I julen ser vi Jesus naken og fattig i krybben, og der aner vi allerede noe av korset. Hver høytid møter vi det kristne mysteriet i all sin fylde. Egentlig feirer vi alltid det samme, men sett under forskjellig synsvinkel.

Denne enheten i mysteriene gir kirkens rytme en fullkommen harmoni. Gud er enhet i et mangfold. Hvis du vet at det er han som strømmer gjennom alt som skjer, blir hele livet ditt en harmonisk rytme.

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid. Verbum 1994, side 362