Aldri har jeg følt meg så liten

Jeg har forkynt Guds ord siden 1970-tallet. Det har blitt mange prekener, bibeltimer og seminarer gjennom årenes løp, og for å være helt ærlig med dere, har det ikke bare vært et privilegium, men et kolossalt ansvar som jeg kjenner på mer og mer. Aldri er jeg så anfektet og angrepet og sårbar som etter at jeg har holdt en preken! Fikk jeg med meg alt? Sa jeg noe upassende? Såret jeg noen? Er jeg utydelig? Talte jeg i samsvar med Guds ord? Jeg kjenner meg liten og vet jeg har sagt ting jeg har angret på.

Det er som sagt et kolossalt ansvar å stå foran en forsamling og dele Guds ord. I flere av brevene til apostelen Paulus beskriver han for oss forkynnerens oppgaver og ansvar, som for eksempel i 2.Kor 4,1-5: "Derfor - siden vi av Guds miskunn har fått denne tjenesten, mister vi ikke motet, nei, vi avviser det fordekte og skjendige, vi går ikke krokveier og forfalsker ikke Guds ord, men ved å legge sannheten åpent frem anbefaler vi oss selv til alle menneskers samvittighet for Guds åsyn...vi forkynner ikke oss selv, men Jesus Kristus som Herre, og oss som deres treller for Jesu skyld."

Det er en opplagt fristelse for enhver som forkynner Guds ord, nemlig den som består i å fjerne anstøtet i evangeliet og preke noe annet enn den standard vi finner beskrevet i Guds ord. Ikke minst i en tid som vår egen hvor så mange taler alt annet enn sannheten. Da koster det virkelig noe å forkynne det Guds ord sier. Men skal vi være tro mot Gud og det kallet vi har fått kan vi ikke annet enn å forkynne det Bibelen sier. Vårt kall er å tale som Guds ord. Punktum. 

Be for oss, alle vi som står fram i en tid som vår med Guds ord, at vi er tro mot ordet og kallet, koste hva det koste vil. La oss forkynne Kristus: "For ordet om korset er dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det Guds kraft...Jo, siden verden ifølge Guds visdom ikke kunne kjenne Gud gjennom sin egen visdom, fant Gud det for godt å frelse dem som tror, ved selve dårskapen i forkynnelsen." (1.Kor 1,16 og 21)