Jerusalem i profetisk lys, del 1

Jerusalem er magisk. Jeg husker spesielt en kveld jeg gikk gatelangs alene på vei til Vestmuren - eller Klagemuren som den også kalles. Solstrålene var lave i det dagen gikk over til kveld, og det var merkelig stille i gatene. Jeg gikk der og ba og kjente Guds nærvær. Jeg har beskrevet opplevelsen jeg hadde ved Vestmuren i en bok jeg skrev for noen år siden, om forbønnstjenesten for Israel. Jerusalems historie er verdens historie, men det er også en krønike om en fattig provinsby i Judeas åser, som Gud utvalgte som sin by. Det var Storbritannias statsminister, Benjamin Disraeli (1804-1881) som sa dette: "Jerusalems historie er verdens historie; den er mer, den er historien om himmelen og jorden."

 Byen Jerusalem med sin 3000-årige historie er også fremtidens by. Det er til Oljeberget vår Herre Jesus Kristus skal sette sine føtter en dag. En dag skal "alle jordens hedningefolk samle seg mot den." (Sak 12,3) Jerusalem er nevnt 830 ganger i Bibelen, men ikke en eneste gang i Koranen. Hva er det som er så spesielt med denne byen? Den britiske historikeren og forfatteren, Simon Sebag-Montefiore som har skrevet Jerusalem-biografien, en bok på hele 745 sider, forundrer seg over dette: "Av alle steder i verden, hvorfor Jerusalem? Stedet lå langt fra handelsrutene rundt Middelhavet, det var mangel på vann der, stedet ble brunsvidd av sommersolen, markfrosset av vinterens vinder, deres forrevne klipper er ubarmhjertige og ugjestmilde." Byens legendariske, tidligere borgermester, Teddy Kollek deler ikke Montefiores syn. Han skriver dette om Jerusalem: "Byens unike geografiske beliggenhet i skillet mellom innflytelsessfærene fra regionens eldgamle riker - Egypt, Assyria, Babylon, Persia, Hellas, Rom og Bysantimum, i likhet med araberne og tyrkerne - har konstant utsatt byen for krigens farer og ødeleggelser."

Jeg er av den overbevisning at Gud har to eiendomsfolk, et jordisk, som er Israel og et himmelsk som er menigheten. Skal vi forstå Bibelen rett må vi forstå at Gud arbeider ut fra et sentrum, og sentrum er verken Rom, Konstantinopel, Moskva, Brüssel eller New York - men Jerusalem. Det finnes både et frelseshistorisk sentrum - som er og forblir Jesu soningsdød på korset, og et geografisk sentrum som er og forblir byen Jerusalem. Denne byen er utvalgt av Gud. I Salme 132,13-14 kan vi lese: "For Herren har utkåret Sion, han ville ha det til bolig: Dette er mitt hvilested for all min tid. Her vil jeg bo, fordi jeg har lyst til det."

Sion er bare et annet navn på Jerusalem. Vi legger merke til at det er Gud som har utvalgt denne byen fremfor noen annen by, "fordi jeg har lyst til det." Utvelgelsen er altså Guds, og vi merker oss også at denne utvelgelsen ikke er tidsbegrenset: "Dette er mitt hvilested for all tid." 

Profeten Esekiel er inne på det samme, hvor han sier: "Så sier Herren Herren: Dette Jerusalem satte jeg midt iblant hedningefolkene og la land rundt omkring henne." Det er Herren selv som kaller Jerusalem for: "jordens navle." (Esek 38,12) 

fortsettes