Jesus kommer til disiplene gjennom stengte dører, og de tror han kommer utenfra og så forlater dem igjen. Men Jesus er hos dem hele tiden. Det er bare det at han av og til tenner lyset for at skal kunne se ham omtrent som da han levde midt iblant dem. Etter en tids ubeskrivelig lykkelig samvær blir lyset slukket igjen. Samværet fortsetter, men i mørket. Eller rettere sagt: i troens lys.
Jesus viser seg for disiplene flere ganger etter oppstandelsen. Dette gjør han fordi han vil venne dem til en ny form for nærvær. Ved at han gjør seg synlig og usynlig, får han dem til å trene opp troens øyne. Men så, etter førti dager, forsvinner han ut av syne for dem. Da er disiplene blitt så sterke i troen at de ikke lenger trenger sine ytre sanser for å kjenne igjen Herren.
En kristen har ikke bare ytre sanser, men også indre, troens sanser. Med disse kan vi merke Kristi nærvær alltid og overalt. Takket være troens sanser vet du at Kristi kjærlighet omslutter deg på alle kanter, du vet at du svømmer i et hav av lys og kjærlighet.
Menneskets største lidelse er ensomheten. Den har Kristi oppstandelse beseiret, en gang for alle. "Jeg er stått opp og er fremdeles hos deg" leser vi i den gamle liturgien for første påskedag.
Selvfølgelig kan du kjenne deg ensom og forlatt av og til. Men troens sanser opplyser deg om at denne følelsen er en illusjon som ikke har noe med virkeligheten å gjøre. Virkeligheten er at Kristus er med deg alle dager inntil verdens ende.
- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 104
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar