Det må ha vært litt av et skue, og en forunderlig opplevelse! Å lytte til de blendende vakre påskesalmene og se den bedende fader Johannes av Valamo omgitt av et strålende lys og i hellig skrud.
Men først og fremst var fader Johannes en enkel munk. 'Skriftefar og sjelesørger', er ord som den finsk-svenske forfatteren Tito Colliander bruker om fader Johannes av Valamo. I russisk-ortodoks tradisjon kalles en skriftefar og sjelesørger for starets. Ordet kan oversettes med 'gammel', ikke nødvendigvis gammel i år og alder, men heller erfaren. Det kan være en prest eller en munk, eller en helt alminnelig person. Starets tradisjonen går tilbake til de egyptiske ørkenfedrene; og er av stor betydning i russisk fromhetsliv.
En starets er ingenting man blir, fordi man strever etter det, ingen trappestige i det kirkelige hierarkiret. En starets er en sjelesørger, en åndelig veileder som har gjort seg egne, dyrekjøpte åndelige erfaringer og menneskekjennskap og som har fått evnen til å veilede andre ut fra Bibelen og tradisjonen, både munker og legfolk og som lever et liv i bønn. I et kloster er det staretsen som har ansvaret for å veilede novisene. Fader Johannes hadde både enkeltsamtaler med enkeltkonfidenter, men drev også et utstrakt sjelesorgsarbeid gjennom brev. Og brevene nådde langt. Det var selvsagt mest fra Finland, men det kom også brev fra USA, fra Belgia, Frankrike og Sverige. Det var rop om hjelp, bønn om råd i vanskelige livsspørsmål. Og fader Johannes svarte. I et av brevene svarer han: "...så sier de hellige fedrene, selv vet jeg lite..."
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar