En pilegrims betroelser

En uro, som sitter i kroppen, fysisk og psykisk, er en del av det å ha en sykdom som parkinson. Å bli redd er en del av hverdagen, og sykdommen. Parkinson eter opp deg, sakte men sikkert.

Jeg kjenner meg igjen i disippelflokken i dagene etter korsfestelsen. De var redde. Det var ingen troshelter blant dem. Bare vanlige mennesker.

I mine hverdager er det å leve i påskemorgenens strålende og milde lys selve bærebjelken. Kristus er oppstanden!

I lys av den strålene påskedagen, himmelfarten og pinsen, lever jeg i forvissningen om at jeg er elsket som den jeg er: skrøpelig, skjelvende - både i bokstavelig som i overført betydning - og redd. Som et sant menneske. Jeg lever i bønnens gode rytme, og går til Gud med alt. Også med sukkene og tårene mine. De er også bønn.

"Er det slik å være pilegrim," spør Ylva Eggehorn, "at man gang på gang går ut av seg selv, for så å finne seg selv igjen og stige inn i en ny verden?"