Brytekamp med Gud

 «Sola steg opp over ham da han passerte Peniel, og han haltet på grunn av hoften. (1Mo 32:31)

Hele reisen for åndelig vekst vises her i denne ene filmatiske skildringen av Jakob som drar seg sakte bort fra Peniel mens daggryet strekker himmelen med gull.

Med bare 17 ord har vi alt: kampen og velsignelsen, sårene av åpenbaring, intimitetens vold og morgengryet.

Ingen av oss overlever uskadd i kampen mot synden, kjødet og djevelen, og spesielt i kampen med Gud selv. Vi går haltende inn i vår skjebne. Som den oppstandne Kristus ved begynnelsen av en ny tidsalder, fortsetter vi å bære våre arr.

ANSIKTET

'Det er en sprekk i alt,

det er slik lyset kommer inn

~ Leonard Cohen

Det fascinerer meg at Peniel, der Jakob kjempet, betyr «Guds ansikt». Jeg antar at vi kaller slagmarkene i livene våre 'Guds ansikt' fordi vi til slutt ser bakover igjen at vi møtte Guds intimitet i brytingen, kjente pusten hans i mørket og oppfattet hans nærvær der på måter vi ikke kunne ha gjort ellers.

Vi starter med å bryte med demonene våre og ender opp med å bryte uforvarende med engler. De største kampene i våre liv blir de største velsignelsene i våre liv, og de to virker uatskillelig sammenvevd. En dag er vi motvillig på vei til å konfrontere skammen i fortiden vår – redde for å se broren vi lurte og innrømme at funksjonssvikten i familien vår er dysfunksjonen i oss selv (v.11) – og på en eller annen måte, underveis, vi finner ut at dette er intet mindre enn veien inn til vår evige skjebne.

Så Jakob omdøpte slagmarken sin til «Guds Ansikt», og Gud gjengjeldte og ga Jakob nytt navn til «Israel» som betyr «Kampen». Dette er da det definerende, forløsende øyeblikket i ethvert liv - når vi endelig gjenkjenner Guds ansikt i våre kamper - ikke på tross av dem, ikke i stedet for dem, men i dem. Når Gud selv gjør 'kampen' til vårt mellomnavn. Vi ser oss rundt og ser at han er her på kreftavdelingen, tilstede i vår sorg, arbeider i våre feil, korsfestet i vårt kompromiss, snakker selv i stillheten.

HALTINGEN

"Min nåde er nok for deg, for min kraft fullendes i svakhet." ~ 2 Kor 12:8

I løpet av 25 år med 24-7 bønn har så mange av våre nøkkelledere lidd så mye: vi har kjent smerten ved sorg, kronisk sykdom, økonomiske kamper, forfølgelse - alle slags ubesvarte bønner. Jeg ble tvunget til å følge min første bok, Red Moon Rising, som beskriver en jevn strøm av mirakuløse svar på bønn, med Gud på stum, som i stedet kjemper med smerten ved unmirakler.

Gjennom årene har vi hatt lite annet valg enn å finne Gud også i smerten, i spørsmålene og paradokset. Å redefinere bønn som «Kampen» og gi nytt navn til slagmarkene våre til «Guds ansikt».

Og ved å gjøre dette har jeg sett disse lederne vokse. Går dypere. Å bli raffinert i motgangens ild for å bli mer lik Jesus. På en eller annen måte beveger de seg i større autoritet (her er ironien) som et resultat av deres egne ubesvarte bønner.

John Ortberg sier at «Du kan ikke ønske deg både en sterk karakter og et lett liv. Prisen på hver er den andre." Jeg er ganske sikker på at disse lederne aldri ønsket et hardt liv, men ved å tåle vanskeligheter trofast har de absolutt blitt vakrere som Jesus.

DAGGRYET

Og så halter vi bort fra Peniel, og jorden snur seg sakte. Årstider skifter. På en eller annen måte begynner den mørkeste natten i våre liv å avta og det første morgenlyset lyser i øst. Sårt blir ubønnhørlig til håp. Guds ansikt tilsløret i mørke skinner endelig frem.

Vi halter forbi Peniel og solen står opp på himmelen.

- Pete Grieg, grunnlegger av bønneinitiativet 24/7, oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen (c)