Fristelsen ved å dele oppmerksomheten din med alt og alle

 For noen dager siden skrev jeg om den delen av Fadervår hvor det heter: "La oss ikke komme i fristelse". Jeg har tenkt litt mer på denne setningen. Som kristne har vi et konstant behov for å skjelne. Hva er genuine behov som må adresseres og hva er distraksjoner? En distraksjon som vedkommer deg. En distraksjon som tar plass i ditt sinn og tid. La meg gi deg et konkret eksempel:

Vi blir fortalt av verden og våre omgivelser at vi bør ha en mening om alt og alle. At vi skal kjenne til enhver situasjon, alle steder i verden. Og vi må kunne gi uttrykk for våre meninger. Dette er så langt vekk fra sannheten som vel mulig! Dette er en fristelse.

Hvordan påvirker dette vårt åndelige liv? 

Vi trenger å kjenne til verdens åndelige tilstand, det er sikkert, og om din bror eller søster er i nød og smerte. Da trenger vi å være med dem i deres smerte og glede.

Men denne formen for kunnskap handler ikke om  at du må være oppdatert på alt som skjer. Det er ikke noe annet enn en distraksjon, og distraksjon er ikke noe annet enn et finere ord for en demonisk fristelse. Den simpelthen fører til at vi kaster bort og sløser med vår tid og energi. Den tid og energi du heller skulle ha investert i livet med Gud. Til å pleie ditt åndelige liv. Det er jo likevel ikke innenfor din rekkevidde å gjøre noe med det som skjer hundrevis av kilometer unna! 

Denne fristelsen å få livet sugd ut av deg selv, har ingen ting å gjøre med hvem vi er og hva Kristus har kalt oss til å bli. Kristus kaller oss til å fokusere på ham. På hvem vi er i ham.

Dette ser vi i historien om Jesu forklarelse. Den historien forteller oss tydelig hvem vi er og hva vi er kalt til å være. Den avdekker for oss den himmelske skjønnheten som Kristus representerer. Vi ser det i Kristi lys, den blendende skjønnheten som omstråler ham, i herligheten fra det himmelske.

"Da så de ingen uten Jesus." Vi må fokusere på ham, og ham alene. Alt annet er en fristelse og forførelse.