En mor som bøyer seg ned for varsomt å ta opp sitt sovende barn, som kysser det ømt på pannen er som det Ømhetens kyss Skaperen kysset Adam med da han blåste Livets Ånde inn i ham.
Ømhetens kyss på min panne, er når Livets Gud trekker sin åndepust tilbake, og tar meg varsomt opp i sine armer og bærer meg hjem.
Hvor skal jeg gå fra Din pust? Farer jeg opp til himmelen, er du der. Reder jeg mitt leie i dødsriket, er du der.
Far, Du elsker meg med ømhet.
Skrevet 9.oktober 2024/ Bjørn Olav Hansen (c)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar