mandag, oktober 01, 2007

Lys for sjelens mørke natt

"Natten blir meningsfull når du vet at den forbereder daggryet," sier karmelittmunken Wilfrid Stinissen. I går talte jeg om Jakobsnettene i gudstjenesten i Toten Frikirke - om Jakobs brytekamp med Den ukjente, og i den sammenhengen nevnte jeg den svenske hellighetsforkynneren Emil Gustafson.

Den av Emil Gustafsons mange sanger som kommer til å bli knyttet til hans person mer enn noen annen: «Ett stilla barnahjärta» - står ikke bare som en slags signatur over hans liv. Den rommer også en sjels skjebne og sammenfatter i konsentrert form hans kristendomssyn. De to innledende strofene lyder slik: «Ett stilla barnahjärta man får ej hur som helst. Det går ej utan smärta att bli så gennomfrälst.»

«Kristendommens oppgave er å gjennomtrenge livet,» mente Emil Gustafson. Verken mer eller mindre. En slik gjennomtrengning, en slik forandring av mennesket, er ikke mulig uten død. Og denne døden skåner ingen, og er aldri smertefri. Gustafson sa det slik: «Vårt jeg dør aldri under frydefulle fornemmelser og henførte hallelujarop.» Ikke alle kan velsigne smerten. Emil Gustafson kunne det. «Vanskelighetene er utvalgte kongevogner for utvalgte kongesjeler,» kunne han si.
Selv opplevde han at hans liv ble brutt i stykker mang en gang. Og gjennom disse sønderknusende erfaringer bereder Ånden sin vei til vår tilværelsens innerste djup, hvor Kristus gradvis vinner skikkelse i oss.

For Emil Gustafson var livet hellig alvor, selv om han midt i nøden og sykdommen opplevde Guds Farsomsorg og kjærlighet og iblant kjente en glede, som ligger på et langt djupere plan enn den man opplever under livets solskinnsstunder. Emil Gustafson snakket om at han var «salig undergitt». Da bøyde han seg og var stille i Mesterens hånd. «I sykesengen,» kunne han si, «og i nøden lærer vi noe som vi aldri kan lære annet sted. Dagene ved tronen som er skjult bak skyer er de mest avgjørende i hele vårt liv. I tausheten hører vi Herren tale.»

Det fortelles om en god venn av Gustafson kom på besøk. Han stanset utenfor vinduet ett øyeblikk, da han hørte en lyd innenfra. Han kikket inn og fikk se Emil Gustafsom ble kne ved en stol med hendene mot himmelen, i det han gang på gang sa i stille tilbedelse: «Velsignede smale vei! Velsignede smale vei!»Emil Gustafson hadde ikke hele svaret på lidelsens gåte, men han hadde opplevd, at det kunne finnes guddommelige hensikter bak de mørke skyene. Han sier selv: «Hvem kan leve uten stormer? Jeg synes synd på den som aldri har vært i noen nød. Stormen renser luften.»

Og Emil Gustafson er ikke alene om å ha gjort seg disse erfaringene på troens vei. Han skriver: «Hellige menn prøves. Men et nært fellesskap med Gud fritar oss ikke fra lidelsen. Fra Abels dager inntil Johannes Åpenbaring, der martyrenes skarer synger Lammets lov, har de hellige hatt mange prøvelser å gjennomgå. Enok, den syvende fra Adam, Noa, rettferdighetens forkynner, Josef den rene, Jeremia smertenes mann, Job den rettferdige, og alle Jesu disipler har gått i lidelsens skole. Selv Lasarus måtte dø.»

7 kommentarer:

  1. Jag är en svenska,som läser dina bloggar varje dag.De är mycket uppbyggligt att läsa.Jag skulle vilja att du ber för mej.Gud vet.Jag ber också för dej.Gud välsigne dej,och din familj Bjorn.O.Frids.h. Karin

    SvarSlett
  2. Takk for hilsen fra nabolandet! Når jeg leste den kom jeg til å tenke på ordene fra Dan 9,23: "Med det samme du begynte å frambære dine ydmyke bønner, gikk det ut et ord, og nå er jeg kommet for å kunngjøre det. For du er høyt elsket..." Jeg skal ta deg med i mine bønner, Karin.

    SvarSlett
  3. Bjorn Olav, min broder i Herren TACK för det underbara bibelord som du fick till mej!Jag upplevde att det var ett direkt ord från Herren!Det skulle vara underbart om vi kunde komma överens om att vi ber för varandra och våra resp.familjer varje dag!Samt att vi ber för våra länder Norge,och Sverige!Jag har ett bibelord till dej också,min broder.Läs jeremia kap.33. vers.3. Gud välsigne dej!

    SvarSlett
  4. Anonym1:23 p.m.

    Om lidelsens skole.

    Selv om jeg ikke regner meg som noen erfaren eller moden kristen, så føler jeg at jeg har en viss forståelse for det som dette stykket handler om.

    Jeg tror dette dreier seg om ganske lange læringsprosesser hvor det er veldig viktig å ikke sette "kjerra forran hesten". Og for min egen del tror jeg denne skolen, som alle andre, består i både "yttre påvirkning" og egeninnsats.

    Vi kan lære veldig veldig mye når livet går oss i mot. Kanskje mest lærer vi å ha medfølelse med andre som har det vanskelig. Den lettvindte "smilekristendommen" blir meningsløs. Og den overfladiske "rasmus-montanus-kristendommen" hvor alle problemer fjernes gjennom "kom-så-skal-vi-be-for-deg-metoden" blir bare tommhet.

    Når det gjelder egeninnsatsen derimot, angående det å forsake verden og seg selv på lidelsens smale vei, så har jeg gjort meg mange tanker. For når alt kommer til alt så var det vel netopp "egeninnsatsen" som preget den smale veien av lidelse som Jesus og mange av hans etterfølgere gikk.

    Ikke mange ønsker den forakten fra "de religiøse" som Jesus opplevde da han fortalte dem sannheten. Og "de religiøse" finnes nok i dag også. De kjennetegnes nå som på Jesu tid ved deres reaksjon når noen forteller dem sannheten. Jeg tror faktisk at det bor en liten slik i oss alle. Ikke mange velger å leve så rent at de merker den nesten kvalmende urenheten som ofte finnes i aviser, fjernsyn og mange andre medier. De fleste har blitt så vant til urenhet at de ikke merker det før det blir virkelig ille, og noen ikke da heller. Og hvor mange kristne møter man på gata i dag? Slik folk møtte Jesus? De fleste velger nok heller å bruke "tiende" for å finnansiere annonser. Lettvindt men greit. Store pengebeløp kastes bort uten at det gir resultater i det hele tatt. Men som sagt, det er som så mye annet i dag, lettvindt.

    Når jeg sitter her og skriver dette kan jeg nesten fornemme den veldige åndsmakten som binder oss opp i slike tradisjoner.

    Tore Lende skrev nylig noe som virkelig gjorde inntrykk på meg. Nemlig at det førte forbandelse med seg å "pirke på herrens salvede". Jeg syntes jeg kjente dette igjen som noe av det mest uhyggelige jeg har sett i kristne miljøer.

    Mange tar på seg "roller", og lever i stadig angst for å bli avslørt. Både ovenfor seg selv og andre. I slike tilfeller kan nok pirk føles svært truende.

    Jeg lurer ofte på om det overdrevne ønske om at tilhørere stadig skal rope amen og ditt og datt ofte (men ikke altid) bygger på taleres behov for nettopp å få bekreftet sin egen "rolle".

    Dette at mange i det hele tatt ønsker seg "en rolle blandt mennesker" er nok ikke særlig helliggørende. Disse rollene kan skapes på mange måter, men altid bygger de på et ønske om å være noe OVENFOR andre istedetfor FOR andre.

    Det jeg ønsker meg her i verden er en menighet som virkelig er mottagelig for sannheten med stor S. En menighet som ikke vakler bare jeg "pirker" på den. Da vil jeg komme og bli en disippel der.

    Jeg antar jeg trenger tre år "på å dø helt". (tilnærmet)

    SvarSlett
  5. Anonym5:29 p.m.

    Bjornolav,här kommer en underbar dikt som jag hittat i en bok.
    ;"Om än vår fot på livets väg ses slinta,
    om än ibland vi trötta digna ner.
    Om än det sakta går vi oss närma
    vår längtans mål,Hans likhet mer och mer.
    Om än vi gå åstad och så med tårar,
    om än vår teg är hård och mödosam
    Vi hälsa skördens jubeldag ty Herren kan utur öknen locka rosor fram.
    Om än var sträng på livets harpa brister,om sista tonen ren förklingat har,"Se edra namn i himlen äro skrivna"
    Den strängen klingar ren och silverklar.Guds Frid. Karin från Sverige

    SvarSlett
  6. Karin:

    Tusen takk for det nydelige diktet. Jeg har tatt det med meg til retreaten jeg leder denne uken, for å bruke det i min egen meditasjonsstund. Det var så vakkert og innholdsmettet. Du er husket i mine bønner, og jeg takker hjerteligst for at du ber for oss.

    SvarSlett
  7. Anonym:

    Takk for dyp innsikt. Dette tar jeg med meg videre.

    SvarSlett