fredag, mars 21, 2008

Det brødet vi bryter

I går kveld delte jeg fellesskap med vennene på Filadelfia Lena. Vi var samlet rundt Herrens bord. Det var et godt fellesskap med en helt spesiell atmosfære, hvor det både var godt å be og forkynne Guds ord. I min undervisning tok jeg utgangspunkt i 1.Kor 10,16-17:

”Velsignelsens beger som vi velsigner, er ikke det samfunn med Kristi blod? Brødet som vi bryter, er ikke det samfunn med Kristi kropp? For vi er ett brød og en kropp, selv om vi er mange. For vi har alle del i det ene brødet.”

Her følger deler av min undervisning:

Det må ha vært en forunderlig dag for Jesu disipler dette. På den første dagen i det som jødene kalte ”de usyrede brøds høytid”, ønsket Jesu disipler å gjøre i stand påskemåltidet. Det som i utgangspunktet så ut til å bli et ganske alminnelig påskemåltid, til minne om jødenes utgang fra Egyptens slaveri skulle bli første gang Den nye pakts måltid ble feiret.

Evangeliene forteller oss at det var et måltid de feiret. Vi leser for eksempel hos Matteus, i Matt 26,26: ”Og mens de holdt måltid, tok Jesus brødet, velsignet, brøt det og gav det til disiplene og sa: Ta, et! Dette er min kropp.”

Det var mens de spiste sammen, at Jesus tar et brød, velsigner det, bryter det og gir det til sidemannen. Det er ingen tvil om at denne jødiske tradisjonen ble ført videre i den første kristne forsamlingen. Nattverden, selve ordet betyr kveldsmåltid, ble feiret i forbindelse med et måltid mat. Dette er det såkalte agapemåltidet, eller kjærlighetsmåltidet, som vi leser om i 1.Korinterbrev.

Det er først senere i kirkehistorien at man begynte å feire nattverd som noe atskilt fra et måltid mat. Det skjer med bakgrunn i katolisismen svært mange forsamlinger feirer nattverd som noe spesielt, atskilt fra måltidsfellesskapet – og det er med bakgrunn i Rasjonalismen at vi feirer nattverd kun en gang i måneden. Med fornufttroen kom også brødrasjoneringen! Det er ganske interessant å se hvorfra vi har fått våre tradisjoner.

De første kristne feiet nattverden daglig, eller så ofte de kom sammen. I Apgj 2,46 leser vi: ”De holdt seg daglig med ett og samme sinn i templet, og de brøt brødet i hjemmene. De åt sin mat med glede og hjertets oppriktighet.” At de første kristne feiret nattverden når de kom sammen som menighet ser vi når vi leser Apgj 20,7: ”De første dag i uken kom disiplene sammen for å bryte brødet.”

At nattverdfeiringen var helt sentral i den første menighet, ser vi jo at den nevnes som en del av trosgrunnlaget, slik det er gjengitt i Apgj 2,42: ”Og de holdt hele tiden urokkelig fast ved apostlenes lære og ved samfunnet, ved brødsbrytelsen og ved bønnene.”

Så kan vi jo spørre oss hvorfor dagens kristne ikke feirer nattverd oftere? Foruten om de historiske årsakene – som jeg alt har pekt på, så tror jeg det for oss frikirkelige har sin årsak i at vi kaller dette et minnemåltid. Går vi til Skriften ser vi at dette var langt mer enn bare det å minnes det Jesus gjorde på korset. Jo, det er helt rett at Jesus sa, i forbindelse med at Han brøt brødet: ’Gjør dette til minne om meg.’ Men nattverden, eller brødsbrytelsen som jeg liker å kalle den, er mer enn dette. Problemet tror jeg, er at mange av våre medlemmer og besøkende, ikke forstår hvorfor brødsbrytelsen er så viktig. Hvis det bare er for å minnes det Jesus gjorde så kan vi jo minnes Han på mange andre måter. Så hvorfor skal vi bryte brødet når vi kommer sammen? La oss gå til Skriften for å se.

Når Jesus og Hans disipler spiser påskemåltidet, så gjør ikke Jesus noe annet enn det hver husfar gjorde, da påskemåltidet ble feiret. Likevel blir alt nytt og annerledes. Det Han gjør blir til den nytestamentlige brødsbrytelsen. Det nye ligger i hva Jesus sier. Det er Hans ord som gir måltidet et nytt innhold og et nytt sentrum: Ham selv. Jesus setter seg selv i påskelammets sted, og anser seg selv for å være påskelammet.

Det gammeltestamentlige påskemåltidet hadde alltid for alle deres deltagere vært et møte med ordene om befrielsen fra Egypt, med ordene om Guds frelseshandlinger for sitt folk under tiden fra erobringen av Kanaans land til befrielsen fra Babylon, til ordene om en kommende befrier: Messias.

På motsvarende måte er det Jesu ord som gjør den nytestamentlige brødsbrytelsen til noe enestående. Når Jesus tar brødet og sier: ’Ta, et! Dette er min kropp,’ og begeret og sa: ’Drikk alle av det. For dette er mitt blod, den nye pakts blod, som utgytes for mange til syndernes forlatelse,’ så er dette noe helt nytt. Uten innstiftelsesordene er det ingen nytestamentlig nattverd vi feirer. På grunn av innstiftelsesordene åpnes vide perspektiver for oss. De formidler hele den bibelske frelseshistorien for oss. Jesus-skikkelsens sentrale plass i brødsbrytelsen ut i fra innstiftelsesordene, motsvares av at Jesus har denne sentrale plass i hele Guds frelseshistorie med verden. Alle de frelsesløftene Gud fra gitt fra Fallets dag og fremover i historien, ble til virkelighet i Jesus Kristus. Om dette skriver apostelen Paulus i 2.Kor 1,20: ”For så mange som Guds løfter er, i Ham er de ja, og i Ham er de amen, Gud til ære ved oss.”

Hele Jesu verk, så vel som Jesus personlig, er gjennom ordene i nattverden nærværende som det sentrale – ja, som den bærende grunn. Brødsbrytelsen er derfor et møte med Kristus. Levende og nærværende. Og vi får feire dette nærværet gjennom noe konkret: brød og vin.

Det er få konkrete ting vi har å forholde oss til i utøvelsen av vår tro. Vi har dåpen, og den er veldig konkret, og vi har brødsbrytelsen. Og i brødsbrytelsen har vi: brødet og vinen. Brødet som et symbol på Kristi kropp. Den som ble brutt i stykker for oss. Ved Hans sårmerkede kropp finnes det legedom og helbredelse. ”Sannelig, det var våre sykdommer Han tok på seg, det var våre smerter Han bar, men vi regnet Ham som rammet, slått av Gud, og gjort elendig. Men Han ble såret for våre overtredelser, Han ble knust for våre misgjerninger. Straffen for at vi skulle ha fred, rammet Ham, og ved Hans sår har vi fått legedom,” leser vi hos profeten Jesaja.

Vinen er et symbol for blodet, Kristi dyrebare blod. I 1.Pet 1,18-19 leser vi: ”For dere vet at det ikke var med forgjengelige ting som sølv eller gull dere ble løskjøpt fra det tomme livet dere arvet fra fedrene, men med det dyrebare Kristi blod, som av et lam uten feil og uten flekk.”

Med brødsbrytelsen inneholder mer enn dette, selv om det å feire Jesu nærvær på denne måten, med å ta imot symbolene for Kristi kropp og Hans blod, i seg selv burde være nok til at vi med glede feirer dette hver gang vi kommer sammen.

Vi ser dette av ordene vi leste innledningsvis fra 1.Kor 10,16-17. Det er flere ting som tyder på at disse ordene hører med til en av de første nattverdsliturgiene. Hva forteller så disse ordene oss? At brødsbrytelsen også er et møte med Kristi disipler. Det er et fellesskapsmåltid. Og det handler om et dobbelt fellesskap, dels mellom Jesus og nattverdgjestene, og dels mellom disse innbyrdes. Forutsetningen for dette dobbelte fellesskapet er Kristi nærvær i brødsbrytelsen. I brødsbrytelsen virkeliggjøres det som er den kristne tros innerste vesen: det åndelige fellesskapet med Kristus selv, muliggjort gjennom syndenes forlatelse. Ingenting i kristenlivet er større enn fellesskapet med den levende Kristus selv.

I brødsbrytelsen møter vi Kristus, og det er som Kristi kropp vi kommer sammen. Her utgjør vi alle hver vår lille del, og når vi kommer sammen, er det Kristi kropp. Det burde virkelig begeistre oss! Fra nattverdfeiringen blir vi sendt ut i hverdagslivet for å leve ut Kristus-fellesskapets velsignelser til menneskene rundt oss.

Disiplene som Jesus feiret nattverden sammen med var et fellesskap fordi Kristi etterfølgelse forenet dem. De hadde ikke selv valgt hverandre på grunn av felles interesser, idealer eller tradisjoner, eller fordi de likte hverandre. Det de hadde felles var at de var kalt av Kristus og hadde sagt ja til dette kallet. Felles etterfølgelse – felles nattverdfeiring.

Brødet vi bryter er samfunnet med Kristi kropp. Vi bindes sammen når vi bryter brødet sammen. Brødet vi spiser gir oss del med Kristi kropp. Det viser oss at vi er ett i Ham.

I brødsbrytelsen er vi også som Kristi kropp forenet i lovsang og tilbedelse. Det er derfor nattverden også kalles eukaristi. Eukaristi betyr takksigelse. Takksigelse for at Kristus lever, at Kristus er nærværende, at Kristus skal komme igjen. Når Jesus og Hans disipler skjærtorsdag feiret påskemåltidet så sang de de såkalte Hallel-salmene – det vil si Salmene 114 til 118 i Salmenes Bok. Disse salmene uttrykte gleden over Guds storhet, godhet og frelsesgjerninger. Like naturlig er det for oss som kristne å kunne glede oss over det samme.

Brødsbrytelsen er også en smak av himmelen, av fremtiden! I 1.Kor 11 heter det i vers 26: ”For så ofte som dere eter dette brødet og drikker av dette begeret, forkynner dere Herrens død inntil Han kommer.” Nattverdfeiringen er altså både en forkynnelse i seg selv om Jesu lidelse og død, om det fullbrakte Golgata verket, og det er samtidig en understrekning av Hans gjenkomst. Og i nattverdfeiringen trer Kristi kropp fram som Den nye paktens folk. Vi må ikke glemme dette svært viktige forholdet. For Jesus understreker det så sterkt selv. Han sier det slik i Matt 26,28: ”For dette er mitt blod, den nye pakts blod.” Nattverden innevarsler noe helt nytt: Den nye pakt. Og for den gjelder bedre løfter enn den gamle. Vi leser dette i Hebr 12,22-24: ”Men dere er kommet til Sions berg og til den levende Guds stad, det Himmelske Jerusalem, til en talløs skare av engler, til festforsamlingen og menigheten av de førstefødte som er oppskrevet i himlene, til Gud, alles Dommer, og til de fullendte rettferdiges ånder, til Jesus, Mellommannen for den nye pakt, og til renselsens blod som taler bedre enn Abels blod.”


12 kommentarer:

  1. Anonym9:14 a.m.

    TAKK for denne langfredagsprekenen.
    Den gikk rett til hjertet.
    Hilsen Karin

    SvarSlett
  2. Takk for en meget god preken om betydningen av nattverden.
    Jesus innstiftet noe svært viktig, og jeg er overbevist om at nattverden har mektig kraft og undre i seg...
    God påske Bjørn Olav!
    Hilsen Eli

    SvarSlett
  3. Takk for hilsen, Karin. Det var hyggelig å møte deg på Ål. Måtte Herren rikelig velsigne deg. Fortsatt god påske.

    SvarSlett
  4. En riktig god og velsignet påske til deg også Eli.

    SvarSlett
  5. Anonym3:39 p.m.

    Det er riktig at det ikke bare er et minnemåltid. Det må gjøres med en viss verdighet. Det står i 1 Kor 11:27-30
    Derfor, den som eter brødet eller drikker Herrens kalk på uverdig vis, blir skyldig i Herrens legeme og blod.
    For den som eter og drikker, han eter og drikker seg selv til dom dersom han ikke akter på Herrens legeme.
    Derfor er det mange svake og syke blant dere, og ikke få som sovner inn.

    Det er en meget alvorsfylt handling vi er med på i kveldsmåltidet.

    Vi trenger å bli minnet på det som er vesentlig i Guds Ord. Det var en utfyllende tale. Takk skal du ha for det. Ha en velsignet påske.

    Mvh.: Birgir

    SvarSlett
  6. Anonym6:27 p.m.

    Ellers kan jeg anbefale boken "Med Ham til Golgata" av Fredrik Wisløff. Der skildrer han Jesu lidelseshistorie. En meget god og lærerik bok. Vel verd å lese. Den er å få i Kristelig Bokhandel Bok & Media

    Mvh.: Birgir

    SvarSlett
  7. Anonym9:26 p.m.

    Veldig mye bra og riktig Bjørn Olav....

    joh.6.53 Jesus sa da til dem: «Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Hvis dere ikke spiser Menneskesønnens kropp og drikker hans blod, har dere ikke livet i dere. 54 Men den som spiser min kropp og drikker mitt blod, har evig liv, og jeg skal reise ham opp på den siste dag. 55 For min kropp er sann mat, og mitt blod er sann drikk. 56 Den som spiser min kropp og drikker mitt blod, blir i meg og jeg i ham. 57 Slik den levende Far har sendt meg, og jeg lever ved ham, slik skal også den som spiser meg, leve ved meg. 58 Dette er det brød som er kommet ned fra himmelen, ikke det som fedrene spiste, de som døde. Den som spiser dette brødet, skal leve i all evighet.

    Alle vet at mat ikke kan gi evig liv det kan bare troen på kristus, likevel sier Jesus dette, jødene oppfattet dette som avskyelig...og mange falt fra da Jesus sa det.

    Dette er en del av korsets dårskap , vi trenger å spise Jesu blod og legme....vi trenger å bli en del av ham...

    Jødene fikke manna fra himmelen mens de vandret i ørkenen , som ett bilde av dette er kristus sendt oss som manna fra himmelen, men denne gang skal vi leve evig om vi spiser og drikker av ham.

    Ordet er deg nær i din munn og i ditt hjerte det er troens ord vi forskynner. Da er det viktig å huske at kristus er ordet...som er sendt fra himmelen.

    joh.1.1 I begynnelsen var Ordet. Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud.2 Han var i begynnelsen hos Gud. 3 Alt er blitt til ved ham,
    uten ham er ikke noe blitt til.
    Det som ble til 4 i ham, var liv, og livet var menneskenes lys.

    Ordet er vårt jesulegme det vi må spise og drikke...med stor ærefrykt og takknemlighet.

    Nattverdmåltidet er ett bilde på dette som er så umåtelig viktig...det å bli ett med kristus og bli lik ham gjennom helliggjørelsen

    Derfor blir det som også Birgir nevner å spise det slik at det blir verdighet og ektehet over måltidet...

    1.kor.11.27 Den som spiser brødet eller drikker av Herrens beger på urett vis, gjør derfor urett mot Herrens kropp og blod. 28 Enhver må prøve seg selv og så spise av brødet og drikke av begeret. 29 For den som spiser og drikker uten å tenke på at det er Herrens kropp, spiser og drikker seg selv til doms.

    Guds velsignelse

    SvarSlett
  8. Et lite utdrag fra boken “Med Ham til Golgata” av Fredrik Wisløff:

    VIA DOLOROSA

    “Så førte de Jesus bort. Han bar selv sitt kors og gikk ut til det stedet som heter Hodeskallen, på hebraisk Golgata. Joh 19,17″

    Jesus hadde vært iført sitt “kongeskrud”. Soldatene hadde satt det på ham for å vekke latter og hån. Pilatus hadde håpet at det skulle vekke medynk, men jødene møtte ham med hat. De var ikke opplagt verken til hånlatter eller til medynkstårer. Hjertene var basatt av ett stort ønske: få ham bort!
    “Men Jesus overga han til det som de ville” (Luk 23,25.) Nå fikk den onde vilje fritt løp. Nå var veien kort til korset.
    Men først tar de av ham purpurkappen. Tøyet hadde nok klebet seg inn i sårene på den blodige ryggen, men de rev den av ham og iførte ham hans egne klær. Så la de korsbjelken over skuldrene hans, og Jesus begynte sin tunge gang til Golgata.
    Det var på dobbelt vis imot jødenes egen lov at han straks ble korsfestet: Det var dagen før en sabbat, og da hadde man ikke lov å fullbyrde en dødsdom. Dessuten skulle det alltid gå en tid mellom dødsdommen og henrettelsen. Etter loven skulle Jesus nå ha vært fengslet, og først etter påsken blitt korsfestet. Men hatet har ikke tid til å vente. Dette lovbundne folket lar på ny lovene sove. Over hele Jesu forhør har det vært noe opphisset og forjaget. I løpet av en natt og morgentimene har det vært holdt fem forhør. Man har i hast funnet vitner, og godkjennelsen av dødsdommen tvunget igjennom uten å gi Pilatus tid til å utsette saken og undersøke den nærmere. I sannhet hadde mørkets makter hatt hast for å få sin onde gjerning fullbyrdet denne forferdelige natten.
    Også nå har man det travelt. Man lar lovene hvile og driver Jesus straks opp til Golgata. Klokken er nå mellom åtte og ni om morgenen.
    “Han bar selv sitt kors,” står det (Joh 19,17).
    Disse fem ordene er uttalt i løpet av noen få sekunder. Men akk, hvilken evig kval det var for Jesus å gjennomlide dem! Hvert skritt han tok, var en smerte. Man så merker av blod på steinene i Jerusalems gater etter føttene hans. Det er Jesus som går sin dødsgang. Han går i sitt eget sørgetog og bærer sin egen “kiste”.
    Det er som min stedfortreder og forsoner han bærer korset. Det som gjør korset hans så tungt, er MIN synd. Det som gjør smertens vei så pinefull, er min straff som her er lagt på ham. Den veien han her går fra Gabbata til Golgata, er den veien jeg evig skulle ha slept meg fram under byrden av min egen misgjerning. Når hans Via Dolorosa beskrives slik: “Han bar selv sitt kors”, så er hans kors egentlig mitt kors, for selv hadde han ikke fortjent noe kors.
    Å, som hvert hjerte burde smelte i takknemlighet ved å se hans smerte. Og hvor hver sjel burde juble i fryd ved synet av vår forsoner. Hvor burde vi ikke i ånden kysse hver plett hvor hans fot trådte. For når han har gått smertens vei, så var det for å åpne veien for oss inn i paradiset. Han har tatt straffen for at vi skulle gå fri. Han tok smerten for å gi oss legedom. Han bar korset for å gi oss salgiheten.
    Og nå har han gått smertens vei til ende. Straffen er utstått og synden sonet. Jeg skal aldri lide straff for min synd, så sant jeg er i Kristus. Veien står åpen for meg like inn til himmelen, takket være hans smertens vei.
    Å, min dyrebare stedfortreder, evig,evig takk!

    Mvh.: Birgir

    SvarSlett
  9. Denne boken må jeg sannelig se å få skaffet meg! Hjertelig tusen takk for at du tok deg tid til å skrive dette av, og dele det med oss, Birgir! Dette var virkelig åndelig reisekost!

    SvarSlett
  10. Den er oppbyggelig og lærerik. Jeg kjøpte flere eksemplarer å gi som presang. Det har vært vellykket. Wisløff hadde virkelig en sterk opplevelse da han skrev den. Han sier i forordet:
    Aldri har Jesu lidelseshistorie vært så levende for meg som da jeg skrev denne boken. Med sinn og tanke fikk jeg følge ham på hans tunge gang opp til Golgata. Jeg ble vitne til hans lidelse, både den legemlige og den sjelelige. Men det som grep meg mest, var hans storhet i fornedrelsen. Vel var han «Smertens mann», men ikke taperen. Under all sin kval åpenbarte han sin guddom. Han led og døde som den store seierherre.

    Mvh.: Birgir

    SvarSlett
  11. Takk for veldig oppbyggelig undervisning om nattverden, bra å se tilbake på hvor denne tradisjonen kom i fra.

    Du spør hvorfor kristne ikke bryter brødet oftere og hvorfor flere ikke deltar, har et par små tanker om dette.

    Kan det hende du kanskje er inne på noe i det du skriver? At hele nattverden har blitt litt "utilgjengelig" for folk flest når det skjer på den måten det gjør i dag, adskilt fra måltidet, og gjort så "mye-ut-av" på en måte? Det er iallefall ikke en naturlig del av måltider i noen av de kristne miljøene jeg har vanket i. Faktisk i noen av de miljøene der folk ikke kaller seg kristne, men troende, var det noen ganger vi gjorde det i forbindelse med måltider. Kom på det nå. Hehe!

    En annen tanke er praksisen med "nattverd-berettigede" som har blitt gjennomført i de fleste sammenhenger i støre eller mindre grad. Vet ikke hvordan det er nå, men i nevnte pinsemenighet på Lena ble medlemstallet oppgitt i "nattver-berettigede" for noen år tilbake. I veldig mange kristne sammenhenger er det en slik praksis og tror ikke det er et så veldig ukjent fenomen at det er bare menighetens medlemmer som får nattverd. Har jo også hørt om at folk som såkalt "lever i synd" har blitt nektet nattverd. Folk som har barn utenfor ekteskap, skilte, gjengifte, homofile, etc.

    Lista har blitt lagt høyt innimellom men da kan vi juble når vi tenker på at Jesus, sjefen sjøl, hadde Judas til bords, selv om han VISSTE at han skulle forråde han! Peter var der også, som banna på at han ikke kjente jesus, Thomas tvilere og alle de andre som viste seg å være helt vanlige mennesker som deg og meg. Da Jesus kunne ha Judas der kan han antageligvis ha meg til bords også. Jeg skulle se den personen JEG ikke kunne ha til bords når Jesus serverte Judas, foruten Sakkeus og andre forhatte, prostituerte og alle slags folk man kunne finne nederst på rangstigen i den tids Jerusalem.

    Jeg har mål om ikke å være dårligere enn Jesus. :D

    SvarSlett
  12. Du kommer med noen viktige poenger, Knut Anders. Jeg har i grunnen undret meg mye over dette, at enkelte menigheter holder lukkede nattverdbord, mens blant de som spiste sammen med Jesus den minnerike Skjærtorsdags aften fantes både Judas, Peter og Tomas, som du ganske riktig nevner.

    Jeg blir deg svar skyldig! For på den andre siden er det ting som tyder på at man i den første menighet måtte være døpt, for å ta del i nattverden.

    SvarSlett