torsdag, juli 17, 2008

Å bli omfavnet av Gud uten å bli fortært av Hans hellighet og renhet





Jeg håper du bærer over med meg, når jeg igjen blir personlig i mine skriverier. Men jeg lever med noen av troens paradokser for tiden. La meg ta dette først: Jeg fryder meg over dette: Vi er blitt Guds barn, av bare nåde i Jesus Kristus. Det skandaløse er korset, og skandalen er at vi kan kalle Gud for Abba. Samtiden ble sjokkert over at Jesus og de første kristne kunne kalle Gud for Abba, Far. Gud var jo den tre ganger hellige, den opphøyde, den nidkjære. At Jesus kunne kalle ham for Pappa var meget radikalt.

Men slik er det vi har lært å kjenne Gud - slik ble Han åpenbart for oss i Kristus. Jesus har vist at det er mulig å bli omfavnet av Gud uten å bli fortært av Hans hellighet og renhet.

Men korset har en annen side: Korset forteller meg også at det ikke finnes noen snarveier. Jeg har tenkt på dette: Den veden som ble brukt til å sette sammen det grovt tilhugne korset som Jesus døde på, ble tatt fra et levende tre. Treet ble felt, saget til, omdannet. Så står det der: den loddrette delen boret kraftig ned i marken og med armene strukket utover. Dette blir en ballanse mellom to motsatte krefter: vertikalt og horisontalt holdt sammen i dynamisk spenning.

Slik er livet i Gud, i Kristi etterfølgelse. I omdannelsen til å bli lik bildet som er Kristus, må vi regne med å bli struket, formet, dannet. Spenningen ligger i å være i sentrum av dette, det er jo det som holder korset sammen, den vertikale og den horisontale delen. Sentrum er Kristus. Og her opplever jeg også Guds omfavnelse, den skjer i Kristus, for i Ham er jeg elsket, sett, bekreftet og holdt inntil Hans bryst. Jeg kjenner Hans hjerteslag slå for meg.

Livets paradokser - det å leve med kronisk sykdom, samtidig som man ber for andre syke og ser dem helbredet, åpner for livets ytterligheter, for forskjellige sider av sannheten - selv når de spriker en smule. Resultatet av dette kan bli ny livskraft. En slik polaritet - å holde motsatte ting sammen, det å leve med motsigelser - presenterer oss ikke for et lukket system, mne for en serie med åpne dører.

Men å leve med et pardoks, behøver ikke å være bekvemt. Livet er ikke bekvemt for tiden. En dag slik, en annen slik. Tirsdagen var full av opplevelsene rundt fjellet og naturen, gårsdagen ble dagen for svært høye blodsukkerverdier, hjerteproblemer og oppkast. Og frykten som tar tak, sammen med slitenheten.

En har sagt: "Sinnet vil aldri forstå sannheten i et paradoks. Bare hjertet kan gjøre det." Jeg holder på å lære noe om hva det betyr, og jeg erfarer begge sidene av korset: Den omfavnende Far, og livet som strekkes ut for å dø. Jeg snakker om selvlivets død.

5 kommentarer:

  1. Anonym9:01 a.m.

    Ja det er interessant det du skriver. Guds uendelige hellighet, og Guds uendelige nåde møter oss, og vi fortæres ikke, men vi omfavnes. Likevel må vi se til hvordan vi vandrer.

    En ting jeg ofte har undret meg på er hvordan er Uendelig, fullkommene, allmektig Gud kan og vil ha et forhold til en som er alt annet enn dette, altså oss. Forholdet er liksom så vanvittig ute av proposjoner. Når man betrakter skaperverket, det uendelige store himmelrommet, detaljene i naturen, hvordan kroppene våre fungeres osv..så skjønner man at det må ligge en uendelig visdom og kraft bak. Hvordan kan Denne Uendelige opptre så personlig og nesten ordinært, i møte med oss endelige, svake mennesker?

    MT

    SvarSlett
  2. Det du skriver idag får tankene mine over på ei vakker lita bok av Georg S.Geil som heter "Stille i stormen" og som kom ut i 1966. Han skriver et stykke i boken utfra Rom.8,28 - et Ord som midt i vanskelige livssituasjoner også blir et paradoks.

    "For vi vet at alle ting samvirker til det gode for dem som elsker Gud..."

    Geil skriver:

    GODHETENS GÅTE
    "Ordet "Hvorfor?" har så merkelig mange kroker og haker. Overalt kan det henge seg fast. Hvor var Gud da døden gikk på rov i et hjem? Hvor var Gud da sladderen knekket et menneske med et mykt sinn? Hvor var Gud i den og den sykdommen, under den og den krigen, i de uskyldiges lidelser, under den endeløse håpløsheten? - Både den store historien og den lille har sine gåter.
    Hvert menneske har sitt, sine spørsmål, sine kanskje daglige gremmelser.
    Og ingen av oss duger til å løse livsgåter. Du kan ikke - jeg kan ikke. For Gud er Gud. Min tanke er bare som en eneste glo hentet ut fra den altfortærende ild som heter Guds tanke. Gud er - Gud!
    Gud selv har utnevnt en forsvarer: Den hellige Ånd. Til denne oppgaven fraber han seg enhver innblanding fra vår side. Oss vil han bruke til vitner.
    Idag sier da et vitne: -Vi vet at alle ting virker sammen til det gode for dem som elsker Gud. Virker sammen...som enkeltledd i en stor plan...som tråder i den kyndige vevers hånd...som enkeltdeler i arkitektens samlede tegning.
    Alle ting.
    Det betyr ikke at alle gåter plutselig har sluttet å være gåter. Kristentroen er ikke et forsikringsfirma hvor man kan bli forsikret mot motgang. Men troen er det sted midt i kampens tummel hvor Gud tar et engstelig menneske inn til seg og forsikrer det om at hans ord og hans løfter står ved makt.
    Det er alltid tungt å leve under en gåtes trykk. Men det er mulig å leve under trykket av en gåte så lenge det finnes en enda større gåte. Og en slik gåte finnes. Det er den godhetens gåte som ligger gjemt i ordene om at ALLE ting vil komme til å virke sammen til det gode for dem som elsker Gud.
    Alle ting...
    Men det betyr heller ikke at så får jeg plutselig alt det som jeg kunne ha lyst på. Underlige gåte: dertil holder Gud altfor meget av meg! Han vet at dersom han ga meg alle godER, så mistet jeg kanskje det ene godE: å være avhengig av ham i liv og død. Og han holder for meget av sitt barn til at det skulle skje.
    Alle ting...
    Det var noe av tryggheten i de ordene som la seg over en gammel engelsk biskop. Han forteller at han var blitt sittende oppe til langt utover natten og grunnet og grunnet på et tungt spørsmål. Da var det som om Gud sa til ham:
    - Nå kan du gå og legge deg, William, og så får du sove. JEG skal sitte oppe!"

    Ja, Herren strekker oss, danner og former oss. Smelter sølvet, slik at sølvsmedens speilbilde kan sees tydelig i sølvet.

    Guds fred og velsignelse.
    Mvh Eva

    SvarSlett
  3. Wow, det er ganske spessiellt å lese om dine betraktniger og ærligheten du viser. Å være så ærlig tror jeg er til veldig stor hjelp og nytte for mange, meg inkludert. Tenker masse på deg og familien din og skulle ønske dere ikke behøvde å ha det så vanskelig, men Gud er GOD og har bare fredstanker for dere! Det er det eneste og viktigste!

    SvarSlett
  4. Takk for vakker lesning!
    Tenkte på en sang:

    Bare på grunn av din nåde,
    bare på grunn av ditt blod.
    Far, tett til deg får jeg komme,
    bare fordi du er god.

    I dine kjærlige armer, nåde å få!
    Tett til ditt bankende hjerte,
    får jeg lov å komme nå!

    Ber for deg!

    SvarSlett
  5. Anonym3:42 p.m.

    När jag ser bilden av dej idag,BJornOlav, med vattnet och fjällen,så fylls mitt inre med en sådan längtan till fjällen,och Guds innerligt vackra natur!
    Samt Korstet som ligger över det mörka,samt Den Gyllne Staden där bortom!En sådan talande bild.Ja det blir bara det en hel predikan!
    Korset där Jesus gav sitt liv för Oss,det bär oss över ALLT det mörka som vill bryta ner oss!
    Ja vi får instämma som Paulus säger i Gal.6:14
    "Men vad mej angår,så vare det fjärran ifrån mej att berömma mej av något annat än Jesu Kristi,kors, genom vilket världen för mig är korsfäst,och jag för världen!"

    En så underbar sång av Pelle Karlsson;
    "Han böjde sig ned i ödmjukhet
    och blev allas tjänare då,
    Han tänkte aldrig på sig själv,
    när Han skulle dödsstraffet få.
    Kärleken kände ingen gräns
    när lidandets väg han fick gå."

    "Korset där Jesus gav sitt liv,
    det är min glädje och min ära.
    Korset,kärlekens sköna symbol,det är för alltid sången i mitt liv."

    "Korset restes för en värld,
    förlorad i mörker och nöd.
    Guda sonen offret blev,
    och vi finner liv i Hans död.
    Jag vill gråta av tacksamhet,
    för det var ju mina synder Han bar!"
    Man vill bara falla ned för Frälsarens fötter med tårar i ögonen och bara viska till Honom;
    TACK, TACK JESUS!
    Var välsignade!
    Karin

    SvarSlett