Halvveis til 100

Så er dagen ugjenkallelig kommet. Jeg er halvveis til 100! Når jeg var ung synes jeg 50 var veldig gammelt. Nå undres jeg på hvor årene er blitt av. En sa til meg her om dagen: Når du blir 50 skal du tenke på at du blir minst 90, og da har du 40 år igjen. Så jeg tar sikte på minst det! Nå er det jo ikke slik at jeg ikke vil til himmelen, for det er så mye, mye bedre, men livet er også så herlig! Fredag skal jeg forrette i begravelsen til en som ble 94. Hun var så full av sprudlende livsglede, at hun helst ikke ville legge seg tidlig om kvelden - slik gamle folk gjør, nei hun ville holde seg oppe så lenge hun kunne, slik at hun fikk mest mulig ut av livet! Herlig! Lørdag som var feiret vi i lag med våre nærmeste venner. Vi var omlag 40 stykker. Flere av dem har vi jo mer eller mindre ukentlig kontakt med, andre ser vi noe mer sjeldent. Så flott det er med venner! Og så godt å være i lag. Til lørdag blir det familiefest, og i dagene innimellom blir det tid til å ta imot gjester som vi gjerne ser tar turen innom, enten det er her hjemme eller i bønnekoia. Det femtiende året var jubelåret i den jødiske kalenderen. Etter sju sabbatsår - 7 ganger 7 år - kom jubelåret som var det 50'de. En israelitt som på grunn av fattigdom måtte selge seg til en annens tjeneste, skulle da få sin frihet tilbake. All slektseiendom eller arvebesittelse som ble solgt eller kjøpt mellom jubelårene, skulle gis tilbake til sin opprinnelige eier. Og ikke minst dette: I jubelåret skulle det råde fullkommen hvile for jord, buskap og mennesker. Men jubelåret var også samtidig en understrekning av at vi er fremmede og utlendinger på jorden, vi er bare forvaltere av de timelige gavene som Gud er den rettmessige eier av. Og jubeåret var også et forbilde for den kommende messianske tidsalder. Jeg tar med meg jubelårets innhold inn i dette mitt 50'de år, og tenker om det at innholdet er profetisk. Derfor lar jeg jubelårets innhold også være en bønnemodell for dette året av mitt liv. Om du spør hva jeg ønsker meg, må det bli fred, frihet, hvile og jubel! Et helt år. Jeg trenger det alt sammen. Noe av det jeg har bedt Herren om den siste tiden er at jeg ønsker i enda sterkere grad å oppleve at HAN er mitt hvilested.