Skapt i Guds bilde, til mann og kvinne, del 2

Her følger andre del av Stein Solbergs artikkel:

Jeg skal ikke diskutere historisiteten i skapelsesbertningene. Kort vil jeg si: Dersom Bibelens første kapitler ikke er (”ur”) historie, med hvilken rett har vi da til å kanonisere 1 Mos 1,27 og betrakte det øvrige stoffet som historisk illegitimt? For øvrig siterer Skriften ofte fra 1 Mos 1-3. Uten å blunke.

1 Mos 2,18ff åpenbarer en annen side ved hemmeligheten mellom mannen og kvinnen enn 1,27. Mennesket er, som vi har sett, ikke skapt for å være isolert og alene. Vi er skapt for å ha samfunn, v.18. En «medhjelp» eller ”livshjelp” betyr her en som utfyller, kompletterer og gjør hel. En som tilsvarer det andre kjønn. Som hånd i hanske. Ja, ezer brukes i GT mest om Gud. Eva er Guds feminine hjelp for Adam. Og omvendt! - Dette er et rikt avsnitt: Ikke et dyr eller det samme kjønn kunne møte Adams innerste lengsel. Ikke engang Gud. Bare det motsatte – det andre (hetero) - kjønnet.

Kvinnen ble ikke tatt av jorden, men av mannen. Av hans side. Adam fikk dermed et tomrom som bare kvinnen kunne fylle! Bare hun «passet inn» i hjertegapet. Det samme tomrom er bygd inn i Eva. Slik er det med enhver mann og kvinne. Kvinnen eier en fylde av femininitet som mannen lengter etter. Og omvendt. Mannen har en maskulinitet som hun søker å bli komplett ved. Vi lengter etter ”det andre” i ”den andre”. Vi er andre – hetero – orientert. Alle er derfor fundamentalt og potensielt hetero-seksuelle/emosjonelle i lys av skapelsen.

Skapelsen av kvinnen forkynner utfylling mellom kjønnene. En komplettering. Vårt liv og våre personer blir relasjonelt, identitetsmessig og seksuelt komplette bare sammen med det motsatte kjønn - når kjønnene utfyller hverandre i avhengighet. Det betyr ikke at en må være gift for å demonstrere denne komplettering. (Dessverre er faktisk noen ekteskap mindre kompletterende enn ugifte som samarbeider.) Hva erfarte så Adam når han møtte Eva?

a. Hans (ur)ensomhet blir fylt. Eva er ikke en fremmed. Han er mann - ish. Hun er kvinne - isha. Dette betyr at mannen og kvinnen er ett. De er to sider av samme sak. Adam finner seg selv i henne. Han møter et «du» som han kan dele alt med. Men ikke bare det.

b. Han erfarer å bli komplett/hel hos henne som utfyller ham.

c. Han får identitet. Personlig identitet får vi ikke minst i relasjon til andre mennesker. Kjønnsidentitet, som er sentrum i vår identitet, får vi i møte med vår Far som har designet meg og med det motsatte kjønn. Adam skjønte først hvem han var som mann når han møtte ”den andre”. Ikke den samme. Det samme gjaldt Eva.

Eva/kvinnen er så lik Adam/mannen at hun fullt og helt kan møte ham på det menneskelige plan. Samtidig er hun så ulik at han trekkes ut av selvkretsingen. Adam skjønner hvem han er. Han får identitet – Han er mann, og erfarer det på dypet, i møte med det motsatte kjønn. Som Karl Barth (d.1968) har sagt det: «Hvis Eva bare var som han (Adam), en tallmessig mangfoldiggjøring av ham, ville ikke hans ensomhet bli fjernet. Et slikt menneske ville ikke stå for ham som en annen. Han ville bare gjenkjenne seg selv i det.» Vi får ikke full identitet i møte med og foran det samme kjønn. Bare i en respektfull og kjærlig relasjon til det andre kjønn kan vi begynne en spennende oppdagelsesreise i hverandres verden. Adam og Eva fant her likheter og forskjeller mellom hverandre i ånd, sjel og kropp.

Børre Knudsen sier: «Adam oversetter vi med menneske. Men straks mennesket har funnet kvinnen, oversetter vi Adam med mann. For først da blir han mann. Først da opplever han seg selv som mann. Først da har du polariteten mann og kvinne. Og fra nå av er det disse to sammen som er mennesket. Det er uropplevelsen som beskrives her. Den gjentar seg gjennom historien hver gang en mann finner en kvinne… Han finner igjen helheten i sitt liv».

(fortsettes)