Det var blitt sene kvelden 4. juni at Naomi Shemer fløy sammen med nestkommanderende for Israels væpnede styrker sørover til Ariel Sharons forlegning i Negev ørkenen. Hun ble traktert med et lett måltid av tomater, agurk og egg. Det ble ikke sagt stort ved bordet. Situasjonen var svært alvorlig. Etter maten ventet Naomi Shemer at hun skulle bli spurt om å synge. Men ingenting skjedde.
Etter en god stund kom Sharons adjutant og og trakk henne til side:
"Denne krigen blir hard, og vi har grunn til å tro at den vil bryte ut når som helst. Vi har derfor besluttet å avlyse underholdningen i kveld".
Så nølte han litt, og la til: "Men De kan ikke forestille Dem hva det betyr for oss å ha Dem her. Det er vanskelig å forklare: De er dikter, komponist, vi trenger å ha mennesker som Dem hos oss i timer som dette".
Samme natt rykker soldatene ut, og mandag morgen kunngjorde radioen at krigen var brutt ut.
Naomi Shemer deltok i krigen på sin måte. Tirsdag kom hun til leiren ved Rafa og sang for soldatene samme kveld. Onsdag rykket de fram til El Arish, hvor det pågikk kamper. Her måtte hun og hennes følge ta tilflukt bak noen søyler som var reist av egypterne i 1956 over deres "seier" over Israel i Sinai. De hadde en transistorradio med seg.
Plutselig avbryter reporteren sendingen, og sier: "De har erobret Jerusalem!" De kunne høre skyting i bakgrunnen mens reporteren skildrer fallskjermsoldatenes kamp fra gate til gate under framrykningen mot hjertet av den gamle byen.
Så kan de som lyttet til denne radiosendingen denne dagen høre noe forunderlig: Reporteren melder at når fallskjermsoldatene nærmet seg Klagemuren sang de! De kunne høre sangen skurrende gjennom radioen:
"Yerushalayim shel zahav, veshel or Halo lechol shiraich ani kinor". (Jerusalem av gull, av kobber og av lys, la meg være en streng for alle dine sanger!")
Dette hører altså Naomi Shemer mens hun ligger skjelvende bak søylen. Hun hører reporteren fortelle om soldatene som rykker frem, og mange av dem bærer bannere hvor det står: "Yerushalayim shel zahav" (Jerusalem av gull). Det er ikke underlig at tårene strømmer nedover kinnene hennes.
Og mens alt dette skjer formes det ord i hennes indre. Det andre verset må skrives om. Hjemlengselen hører fortiden til. Jerusalem var deres!
Senere samme kveld da soldatene igjen samlet seg i leiren i ørkenen, reiser Naomi Shemer seg, og sier: Jeg vil gjerne synge et vers som jeg nettopp har skrevet til "Jerusalem av gull", for da jeg skrev denne sangen var Jerusalem bare en vakker drøm for alle. Men nå er den vår!"
Så stiller soldatene seg i en ring rundt Naomi Shemer, og hun synger:
Vi er tilbake til dine brønner
og til din markedsplass.
Basunen lyder på tempelfjellet,
og Gamlebyen er vår.
Til Oljebergets huler strømmer
titusen stråler av sol.
Og vi går ned til Dødehavet
gjennom Jeriko.
------
Her er hele teksten til Jerusalem av gull, slik den er gjengitt i Moshe Ben Shmuel's bok: "Tilbake til Sion":
Din luft er som krystallklar vin,
fylt med furus duft.
Og kveldens vind på sine vinger,
bærer kirkeklokkers klang.
Dine trær og dine stener sover i sin søvn.
Staden som på berget ligger
har i sitt hjerte en mur.
Kor: Yerushalayim, Guds stad av gull,
Av kobber, full av lys.
For dine sanger vil jeg være
en harpe for deg.
Alle dine brønner er uttrørket,
din markedplass er tom.
Ingen ser til tempelplassen,
og Gamlebyen er ei vår.
Fra Oljebergets mange huer
lyder ånders rop.
Og ingen går til Dødehavet igjennom Jeriko.
Med min sang jeg kommer til deh,
med kronen i min hånd.
Som jeg setter på ditt hode,
den minste av dine barn.
For ditt navn brenner mine lepper
som av serafers kyss,
Jerusalem jeg aldri glemmer, du er en by av gull.
Vi er tilbake til dine brønner
og til din markedsplass.
Basunen lyder på tempelfjellet,
og Gamlebyen er vår.
Til Oljebergets huler strømmer
titusen stråler av sol.
Og vi går ned til Dødehavet
gjennom Jeriko.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar