Lytt til Åndens 'kom'

 Maria og apostlene satt en gang i et rom og ventet på Den Hellige Ånd (Apg 1,13). Men dette rommet har vi alle i oss. Dypt inne i oss bærer vi på noe som ikke er annet enn lengsel, forventning og åpenhet for Ånden.

I dette rommet sies det bare et ord: Kom! Ånden sier: Kom! og bruden svar: Kom! Ånden lokker bruden og bruden Ånden ved dette stadige 'kom!' som de hvisker til hverandre. Gud kommer til mennesket og mennesket kommer til Gud. Når begge 'kommer', er møtet ikke til å unngå.

Vår bønn skal ikke være en monolog der vi hører bare oss selv gjenta: 'Kom, Hellig Ånd!' Vi skal også lytte til Åndens 'kom'. Hans 'kom' er mye vakrere og mer gjennomtrengende enn vårt. Vi skal la oss lokke og fascinere av hans 'kom', vi skal la oss fange i hans nett.

Vi kan si 'kom' på en måte som klart viser vår manglende tro. Vi kan si det så anstrengt og utålmodig at det høres ut som om vi egentlig ikke tror at han vil komme. Men han vil det jo mye mer enn vi selv. Vår krampaktige bønn er et tegn på at vi har glemt at han egentlig har kommet. Vi ber om noe vi har fått for lenge siden, men aldri egentlig har oppdaget. 'Kom!', sier Ånden, 'oppdag meg!'

Helt siden vi ble døpt, har Ånden brust i oss som levende vann. Kilden har aldri tørket inn. Men har vi glemt å drikke av den?

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 147