Kjærligheten er ikke voldsom og bråkete, den trenger seg aldri på. Kjærligheten er en stille hvisking, en diskre innbydelse, en forsiktig banking på døren. Kjærligheten gjenoppretter ikke ro og orden med lover og påbud, den hevner seg ikke på de skyldige ved å tråkke dem ned.
Kjærligheten stiller seg på de skyldiges side, helt uten bitterhet og forakt. Gud stiller seg midt blant menneskene og tar deres skyld og lidelse på sine egne skuldre. Han bærer deres tunge byrder som sine egne. Han glemmer seg selv fullstendig og unnskylder og dekker over alle menneskets forbrytelser.
Han utleverer seg helt, glemmer både sine egne rettigheter og menneskenes skyld. Slik seirer han for evig over synd, lidelse og død. Han seirer ikke ved å bevise sin makt. Han seirer ved kjærlighetens avmakt.
Den paradoksale, kristne gleden er en følge av Guds egen måte å handle på. Allmakten er midt i avmakten, livet er midt i døden, gleden er midt i lidelsen.
En kristen trenger ikke vente med å være glad til lidelsen har gått over. Hvis du våger å stille deg midt i lidelsen, kan du få oppleve at der midt i bunnen, springer det fram en kilde av fredfull glede som vet at tilværelsen hviler i Guds hånd. Veien til gleden går ikke gjennom å flykte fra alle vanskeligheter. Gleden er i ditt indre, og ditt indre har du alltid helt nær deg, også i dine tyngste stunder.
- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 159
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar