Vi vil gjerne se Jesus!

Hvis du har besøkt et av retreatstedene i Norge så har du kanskje stiftet bekjentskap med en liten perle av en bok som heter: "Enkle betraktninger over Frelserens skikkelse." Utenpå bokomslaget sto det: "Skrevet av en munk fra Østkirken." Denne boken har også kommet i norsk oversettelse, med et forord av biskop eremitus Per Lønning, hvor det fremgår at man ikke kjenner identiteten på denne munken. Men det gjør man. Det dreier seg om fader Lev Gillet, anerkjent som en av de fremste forfatterne av åndelig litteratur i vår tid. Fader Lev som døde i 1980, var åndelig veileder for mange mennesker fra så forskjellige steder som Sveits, Libanon og Hellas, så vel som fra hans eget hjemland Frankrike og i England. Hit kom han mot slutten av 2. verdenskrig som ortodoks prest for The Fellowship of St.Alban og St. Sergius. Dagens tekst er hentet fra den lille boken, "Enkle betraktninger over Frelserens skikkelse":

"Vi vil gjerne se Jesus", sa noen grekere til apostelen Filip. Det er min stadige bønn til Den Hellige Ånd: Gud, Du hellige Ånd, la meg få se Jesus. Det er de rene av hjertet, som skal få se Gud. Det står i Bergprekenen. Og Jesus kan kun sees av de rene av hjertet. De trenger straks inn til evangeliets kjerne. For dem er det ganske opplagt, men det er vanskeligere for dem, hvis blikk er sløret av lidenskap eller oppslukt av dårlig menneskelig visdom. De må nok en gang lære å rette blikket mot Jesus. Jeg lærer å betrakte Jesus forsåvidt som jeg lærer å la meg betrakte av Ham, å underkaste meg Hans blikk. Før Jesus ved det første kall henvendte seg til Simon, iaktok Ham ham. (Det greske uttrykket som er benyttet her forutsetter at Jesus så inngående på ham) Samme gjennomtrengende blikk rammet Simon Peter, da Jesus kom ut av huset til Kaifas, og Peter hadde fornektet Ham. Et visst blikk fra Jesus kan fylle disippelen med glede og lys, et annet kan få den disippel som feiler, til å gråte bittert. Uten at jeg underkaster meg det blikk fra Jesus, som får meg til å gråte, kan jeg aldri oppnå, at Han fester sitt lysende blikk på meg.

Beskuelsen har sine betingelser. Det er de samme, som Jesus gjorde gjeldende overfor de tre disipler Han lot være vitner til forklarelsen. Jesus "tok dem med seg". Han "førte dem". Han tok dem med opp på et høyt fjell, hvor de var alene på et avsides sted. Det er betingelsene: å være alene med Jesus, og å la seg føre. Det er en møysommelig vandring oppad, høyt over alt hva våre liv rommer av det dårlige og mindreverdige. I alminnelighet er alle disse betingelsene nødvendige, selv om det gis unntagelser, som foreksempel Saulus, da han var på vei til Damaskus.

Det gjelder bestandig hjertets renhet. En renhet, klar og ublandet som vin. Et helt og udelt hjerte, som eier en beskyttet eller gjenerobret ubestikkelighet. Urenhet i seksuell betydning er kun en av formene for splittelse. "Mitt barn, gi meg ditt hjerte," sa visdommen i Det gamle testamente. Kun det hjertet, som har gitt seg betingelsesløst, i fulleste hengivelse, kan fatte Jesus. Hjertet, som er enhet og ikke mangfoldighet: "Legion er mitt navn", svarte den besatte, da Jesus spurte, hva han het.

Mitt barn, du har søkt lykken. I stedet for lykken, som du søkte, tilbyr jeg deg mine "saligprisninger". Hele ditt liv har tydelig vist, at veien er stengt for deg unntatt når det gjelder den fulle hengivelse av deg selv. Lykkelig er du, fordi jeg har sperret de veiene for deg, som ikke er mine.

Når jeg betrakter deg, Herre Jesus, føler jeg ikke mere trang til å utspørre deg eller få svar på særlige spørsmål. Du selv, Ditt bilde, er det fyldestgjørende, det fullkomne svar. Når jeg fester mitt blikk på deg, blir allting åpenbart for meg i deg. Dunkelt ganske visst, men dog sterkt. Og selv denne dunkelhet synes meg ofte som en strålende klarhet. Når jeg mener å se Deg ganske klart, blir det så lett å forstå allting. Herre Jesus, Ditt ord er ingen fortolkning av en forbindelse, som eksisterer mellom Deg og meg. Ditt ord skaper denne forbindelsen. Det opplyser meg ikke om Din virkelighet, men skaper min levende kontakt med denne virkelighet. Ordet er selve den guddommeloge virkelighets inntrengen i mitt liv. Hvert ord av Jesus er en kunngjøring av Hans nåde. Selv i Jesu mest dagligdagse ytringer er det forløseren, som taler. Korsets skygge ... nei, dets sol, dets stråleglans legger seg over alle ting.

-----

Om du er interessert i fader Lev Gilletts bøker finnes det en bok som heter "Encounter at the well. Retreat adresses of Fr Lev Gillet." Mowbray 1988. Det finnes også en annen andaktsbok som heter "In thy presence", også utgitt av Mowbray. Denne i 1977. Bøkene må muligens skaffes via antikvariat.

Engler i oppdrag

Engler har alltid fascinert meg. De er nevnt over 300 ganger i Den Hellige Skrift. De er vesener skapt i Guds bilde med vidunderlig skjønnhet, renhet, kraft og majestet. Guds engler er lysskikkelser, av klareste lys, vesener som gjenspeiler Guds herlighet slik at de mennesker som de viser seg for, synker på kne for deres glans. De blir kastet til jorden for deres høyhet og makt, fordi noe av Guds hellighet kommer til dem. Det er interessant å lese hvordan englene både bar bud om Jesu første komme, betjente Jesus mens Han vandret på jord, ble vitner til Jesu triumferende oppstandelse og himmelfart og nå i endens tid, slik vi finner den beskrevet i Johannes Åpenbaring, møter vi engler i guddommelig tjeneste som skal utføre Herrens oppdrag på jorden. Hvis du har opplevelser med engler, hører jeg gjerne fra deg. Jeg holder på å skrive på et bokmanus om engelene, og vil gjerne høre fra mennesker som har selvopplevde opplevelser med engler, eller kjenner til noen som har det. Du når meg ved å skrive til meg på epostadressen på denne siden. Jeg kommer senere tilbake til mer bibelsk stoff om englenes tjeneste senere på denne bloggen. I dag nøyer jeg meg med å sitere Salme 34,8: "Herrens engel slår leir rundt omkring dem som frykter ham, og han utfrir dem". Eller som det står i 78/85 oversettelsen: "Herrens engel slår leir til vern om dem som frykter Herren, og frir dem ut av fare."

Her følger noen forbønnsemner i forbindelse med den internasjonale bønnedagen for Israel søndag. Ta gjerne kontakt med alle dine venner som er med i forbønnens tjeneste, slik at dette kan bli kjent for flest mulig. Vi vil være med blant bønnevekterne som profeten Jesaja omtaler i Jes 62,1 og 6-7: "For Sions skyld vil jeg ikke tie, og for Jerusalems skyld vil jeg ikke være stille, før hennes rettferdighet går fram som en stråleglans, og hennes frelse som et brennende bluss... På dine murer, Jerusalem, setter jeg vektere. Aldri skal de tie, ikke hele dagen og ikke hele natten. Dere som minner Herren, unn dere ingen ro. Og gi ham ikke ro før han bygger Jerusalem opp igjen, og han gjør henne til en lovsang på jorden!"

1. La oss be for det kommende valget i Israel, at Herren vil gi landet rett statsminister. En mann med mot og rettferdighet. "Lovet være Guds navn fra evighet! For visdommen og styrken hører ham til. Han omskifter tider og stunder. Han avsetter konger og innsetter konger. Han gir de vise visdom og de forstandige forstand." (Dan 2,20-21)

2. La oss be om at Israels folk vil vende seg til Den Allmektige Gud og søke Hans råd og rettledning. "Noen priser vogner, noen hester, men vi priser Herrens, vår Guds navn."

3. La oss be om at hedningenasjonene ikke vil presse Israel til å gjøre innrømmelser overfor terror-regimer. "Hvorfor larmer hedningene? Og hvorfor grunner folkene på det som fåfengt er. Jordens konger reiser seg, og fyrstene rådslår sammen mot Herren, og mot hans salvede." (Salme 2,1-2)

4. La oss be for sikkerheten til Israels folk. En blodig konflikt kan være like rundt hjørnet. "Jeg løfter mine øyne opp til fjellene: Hvor skal min hjelp komme fra? Min hjelp kommer fra Herren, himmelens og jordens skaper. Han skal ikke la din fot vakle, din vokter skal ikke slumre. Se, han slumrer ikke og sover ikke, Israels vokter." (Salme 121,1-4)

5. La oss be for sikkerheten til de kristne som arbeider i Israel, også de mange nordmennene som arbeider ved ulike bønnesentere, overnattingsteder, studiesentere, institusjoner. "Den som sitter i Den Høyestes ly, som bor i Den Allmektiges skygge, han sier til Herren: Min tilflukt og min borg, min Gud som jeg setter min lit til! For Han skal gi sine engler befaling om deg, at de skal bevare deg på alle dine veier." (Salme 91,1-2 og 11)

6. La oss be for de palestinske kristne som nå vil stå overfor enda verre press enn før. "Gud, frels meg ved ditt navn! Hjelp meg til min rett ved din kraft! Gud, hør min bønn, vend øret til min munns ord! For fremmede har reist seg mot meg, voldsmenn står meg etter livet. De har ikke Gud for øye." (Salme 54,3-5)

7. Be for verdens ledere som kommer sammen førstkommende mandag for å se nærmere på det såkalte veikartet for fred. "Fremfor alle ting formaner jeg derfor til at det blir gjort bønner, påkallelser, forbønner og takk for alle mennesker, for konger og for alle som er i høy stilling, så vi kan leve et stille og rolig liv i all gudsfrykt og ærbarhet. Dette er godt og til behag for Gud vår frelser." (1.Tim 2,1-3)

Et liv i kontinuerlig bønn og tilbedelse

I forbindelse med pinsebevegelsens 100 års jubileum minnes vi den fargerike og legendariske evangelisten Smith Wigglesworth idag.

Wigglesworth var en mann som hungret etter å leve i Guds nærhet. En gudfryktig forkynner han hadde møtt hadde fortalt ham følgende: "Det var en tid i mitt liv da jeg merket at Gud kalte meg til å komme avsides og søke Ham. Men jeg var så opptatt, og jeg fortsatte med de tingene som gav meg så mye å gjøre. Gud var nådig og fortsatte å kalle meg. Litt etter litt begynte jeg å gi etter, helt til jeg fikk til vane å gå avsides ved den minste pust av Ånden, for å ta tid med Gud". Dette imponerte Wigglesworth, og han utviklet den samme vanen. Enten han var hjemme med sin familie eller i andres hjem, hvis han merket en dragning i sin ånd ville han trekke seg stille tilbake fra de andres selskap og gå til rommet sitt, der han fikk nyte Herrens nærvær. Leslie, barnebarnet hans, fortalte at han kunne be en stund, så legge seg på senga og åpne Bibelen "for å se hva Faderen hadde å si". Så ville han meditere og tilbe, ofte i andre tunger. Så bad han igjen og gjentok prosessen, ofte i flere timer. Han fulgte salmisten Davids råd: "Mitt hjerte holder fram for deg (ditt ord): Søk mitt åsyn! - Herre, jeg søker ditt åsyn."

I de tidlige årene bad han i lange perioder av gangen. Til tider kunne han tilbringe hele netter i bønn. I senere år kunne han si: "Nå for tiden (da han reiste i timesvis, bodde i forskjellige hjem, og holdt møter over hele verden), rekker jeg ikke å be i en halv time i strekk. Men det går ikke så lenge som en halv time mellom hver gang jeg ber." Alt han gjorde var preget av dette fellesskapet med Gud - samtaler, brevskriving, forberedelser til tjenesten, forkynnelse, forbønnen for syke.

Hver eneste dag tok han del i nattverden, enten han var alene eller sammen med andre. Han bevarte seg fra åndelig stagnasjon ved å søke Herren med iver hver dag. "Gud har ikke bruk for noe menneske som ikke hungrer og tørster etter mer av Ham og Hans rettferdighet. Herren har oppfordret oss til å strebe etter de største gavene, og vi trenger å bli mer begjærlig etter det som vil bringe Ham mest ære," skrev Wigglesworth.

Hans ivrige streben etter Gud førte til en ubrutt opplevelse av Guds nærvær. Han kunne si til folk rundt ham: "Dere må leve forberedt. Hvis dere må stanse opp for å bli forberedt, er dere for sent ute. Anledningen vil ha gått dere forbi."

Ved siden av å søke Herren hver dag i bønn og meditasjon over Guds ord, og ta del i den daglige nattverdfeiringen, var Wigglesworth også svært opptatt av at man skal leve i lovprisningens og tilbedelsens tjeneste. "Tilbedelse! Ingen nyter i større grad Guddommens rikdommer og utfører Herrens vilje i sterkere grad enn den som vandrer med Gud i kontinuerlig tilbedelse", kunne han si.

Internasjonal bønnedag for Israel søndag!

Førstkommende søndag blir det arrangert en internasjonal bønnedag for Israel. Det er spesielt viktig å huske Israel i våre bønner nå, etterat terrororganisasjonen HAMAS har vunnet valget i de palestinske områdene og Israels og jødenes eksistens er truet som aldri før. Valget innevarsler en tid med store prøvelser for Guds utvalgte folk. La oss følge oppfordringen i Salme 122,6-7: "Be om fred for Jerusalem! La det gå dem vel som elsker deg! Må det råde fred innenfor dine murer, ro i dine saler!" La oss slutte oss sammen med tusenvis av kristne verden over og virkelig storme Guds trone med våre bønner denne søndagen! På bildet ser vi pastorene Ted Haggard og Jack Hayford signere oppropet om bønn, mens rabbi Yechiel Eckstein i International Fellowship of Christians and Jews ser på.

Gir seg ikke før islam seirer

I ettermiddagstimene i dag slår HAMAS fast at noen anerkjennelse av eller noen forhandlinger med Israel kommer ikke på tale. De er klare i sin tale at deres terrorkamp ikke er over før islams fane vaier fra enhver synagoge eller kirke i Israel. Dette er både kjente og illevarslende toner fra en av verdens aller verste terroristbevegelser. Det er interessant at uttalelsene kommer dag før minnedagen for befrielsen av konsentrasjonsleiren Auschwith, som er imorgen 27. januar.

Her kommer noen utdrag fra charteret til HAMAS:
Artikkel 6: HAMAS "arbeider for å folde ut allahs banner over hver eneste tomme av Palestina". Så fortsetter den med å si at en fullstendig islamsk kontroll ikke vil skade dem som ikke er muslimer. De vil bli "beskyttet" av de muslimske myndighetene, slik det har vært gjennom århundrene.
Artikkel 7: HAMAS er et "bindeledd i kjeden av jihad mot den sionististiske invasjonen." Den "ser fram til oppfyllelsen av allahs løfter i en ikke altfor fjern framtid." Artikkelen avsluttes med en velkjent islamsk hadith, eller muslimsk muntlig lære, tilskrevet profeten Muhammed: "Dagen vil komme da muslimene skal kjempe mot jødene og drepe dem. Og jødene skal gjemme seg bak steiner og trær som vil rope ut til en muslim og si: allahs tjenere! En jøde gjemmer seg bak meg. Kom og drep ham!"
Artikkel 8: anerkjenner det å bli martyr for jihads sak: "allah er det endelige målet med HAMAS. Hans budbærer Muhammed er deres prøvestein, koranen dens konstitusjon, jihad dens vei og døden for allahs skyld dens viktigste interesse."
Artikkel 11 forklarer HAMAS's offisielle standpunkt angående Det hellige lands nåværende og framtidige status: "Den islamske motstandsbevegelse betrakter Palestina som islamsk Waaf-land (land under religiøs forvaltning), tildelt muslimene til tidenes ende. De kan ikke frasi seg det eller avstå det, verken helt eller delvis... Dette er fastslått i den islamske Shira (lov). Palestina skal betraktes som alt land erobret med makt av muslimene."
Artikkel 13 slår fast at "fredsinitiativ, såkalte fredelige løsninger og internasjonale konferanser for å løse Palestina-problemet, strider mot prinsippene for Den islamske motstandsbevegelsen. Å avstå fra noen del av Palestina, er det samme som å avstå fra en del av religionen.. Det finnes ingen annen endelig løsning på Palestina-problemet enn jihad. Fredsinitiativ, fredsforslag og internasjonale konferanser er bortkastet tid og fullstendig nytteløst. Slike konferanser er ikke annet enn at de vantro opphøyer seg til dommere over muslimsk land. Når har de vantro noen gang opptrådt rettferdig overfor de trofaste?" Artikkelen omskriver deretter et passende avsnitt fra koranen: "Jødene og kristne vil aldri bli tilfreds før du går inn i deres samfunn."
Artiklene 14 til og med 19 henstiller de muslimske lærere om å undervise massene om behovet for en fullstendig jihad mot Israel. Artiklene gir også en detaljert beskrivelse av kvinnenes rolle i den islamske jihad. Den islamske mor blir oppfordret til å holde seg hjemme og "utdanne sine barn til å adlyde de religiøse forskriftene, som en forberedelse på den oppgaven som venter dem i den hellige strid."
Artikkel 20 og 22 avslører de dype fordommene og den antisemittismen som danner basis for mye av den stadig mer omfattende palestinske motstanden mot Israels eksistens i noen del av "det hellige Palestina". Den første av disse begynner med en oppfordring til at "den islamske ånd" må "seire over hele det muslimske samfunn, for å gå mot den renkefulle fienden og hans nazi-oppførsel." Den sier at "den jødiske nazismen sparer verken kvinner eller barn", og den har som mål å utslette palestinernes levebrød.
Artikkel 22 gjengir mer tradisjonelle former for antisemittisme, ironisk nok i uttrykk som gjenspeiler den nazi-bevegelsen som HAMAS forsøker å sammenligne det moderne Israel med: "Fiendene har arbeidet for å legge seg opp forbløffende mengder materielt gods som de har tilrevet seg for å realisere sine drømmer. De har brukt sin rikdom til å få kontroll over verdens media, nyhetsbyråer, kringkastingsstasjoner etc." Det blir hevdet at jødene "har stått bak den franske revolusjonen og den kommunistiske revolusjonen," og har "brukt sin rikdom til å etablere hemmelige organisasjoner for å ødelegge samfunnet og tjene sionismens interesser." Slike grupper sies å omfatte "frimurere, Rotary, Lions Club og Bnai-Brith. Alle disse organisasjonene er engasjert i spionasje og ødeleggelse."

La oss vende oss til Abrahams, Isaks og Jakobs Gud i bønn for Israel i dag og la oss sitere Salme 121:
JEG LØFTER MINE ØYNE OPP TIL FJELLENE: HVOR SKAL MIN HJELP KOMME FRA? MEN HJELP KOMMER FRA HERREN, HIMMELENS OG JORDENS SKAPER. HAN SKAL IKKE LA DIN FOT VAKLE, DIN VOKTER SKAL IKKE SLUMRE. SE, HAN SLUMRER IKKE OG SOVER IKKE, ISRALES VOKTER. HERREN ER DIN VOKTER, HERREN ER DIN SKYGGE VED DIN HØYRE HÅND. SOLEN SKAL IKKE STIKKE DEG OM DAGEN, HELLER IKKE MÅNEN OM NATTEN. HERREN SKAL BEVARE DEG FRA LT ONDT, HAN SKAL BEVARE DIN SJEL. HERREN SKAL BEVARE DIN UTGANG OG DIN INNGANG FRA NÅ AV OG TIL EVIG TID.

Israels verste mareritt en virkelighet

Så er Israels verste mareritt blitt en virkelighet. Så langt ser det ut til at terrororganisasjonen HAMAS er vinneren av valget i de palestinske områdene. Det sikrer ikke bare HAMAS innflytelse på Gazastripen, men også i Betlehem og Ramallah, og i andre områder som ligger tett opp til Tel Aviv og Ben Gurion flyplass. HAMAS har erklært at de vil kaste jødene på havet, og utslette staten Israel. Vi må regne med blodige angrep på Israel i tiden framover, og det vil nå bli lettere enn noensinne for HAMAS-aktivistene å skyte sine dødbringende Kassem-raketter inn i tettbefolkede jødiske byer og landsbyer.

HAMAS har sin bakgrunn fra The Muslim Brotherhood, kalt Islamic Resistance Movement, Den islamske motstandsbevegelse. Denne gruppen blir vanligvis omtalt under forbokstavene HAMAS, som danner det arabiske ordet for "nidkjærhet". Og denne gruppen har virkelig vist at de er nidkjære! Lederne for HAMAS antok helt fra starten av jihad mot Israel som sin viktigste målsetning. Lederne for den islamske motstandsbevegelsen gav nemlig klart uttrykk for at de betraktet den palestinske motstanden som det første skritt mot en fornyet islamsk hellig krig, for å "frigjøre hver eneste del av Palestina", ikke bare den såkalte Vestbredden og Gazastripen. I august 1988 offentliggjorde HAMAS sine grunnleggende statutter i et charter. Dokumentet er på 40 sider, og ble av mange betraktet som et islamsk-palestinsk alternativ til PLOs offisielle charter. Det ble distribuert overalt i de administrative områdene. En kassett ble delt ut til de palestina-araberne som ikke kunne lese.

HAMAS pakten begynner med å sitere flere vers fra koranen, som fordømmer jødene for deres manglende tro på allah. Deretter følger et sitat fra en tidligere egyptisk leder for Muslim Brotherhood, Imam Hannan al-Bana: "Israel vil eksistere og fortsette å eksistere til islam utsletter det, på samme måte som som deres forgjengere ble utslettet" (en henvisning til seieren over korsfarernes rike). Så følger paktens hovedinnledning. Her blir strukturen og målsetningen for Den islamske motstandsbevegelsen forklart. Organisasjonen "står side om side med alle jihads krigere for frigjøringen av Palestina." Den tar til orde for "hjelp, støtte og samarbeide fra islam i araberlandene og resten av verden", i et forsøk på å utslette Israel, fordi "vår krig mot jødene er et stort og alvorlig foretak som krever at alle ressurser mobiliseres... til fienden er styrtet." De 36 artiklene i pakten inneholder detaljerte opplysninger om bevegelsens opplegg for hellig krig. Vi skal senere komme tilbake med utdrag av denne pakten, både fordi det er viktig at vi kjenner til innholdet av den, og fordi det kan hjelpe oss til å be mer målrettet for Israel i denne skjebnetid.

Jeg vil ellers oppmuntre mine lesere til å lese Esters bok i disse dager. Akkurat den bokens innhold kan gi oss en dypere forståelse av hva det hele dreier seg om når det gjelder Israel, Guds utvalgte og elskede folk.

Løven som ble et lam

I dag, 25 januar, er det Pålsmesse, eller minnedagen for omvendelsen av Paulus. Det er en dramatisk historie vi blir presentert for i Apostlenes gjerninger 9. Før han møtte Jesus, var Paulus en fryktinngytende forfølger. John Stott skriver: "Noe av det språket Lukas bruker for å beskrive Paulus slik han var før omvendelsen, ser ut til å passe på et vilt og rasende dyr." (John Stott: The Spirit, the Church and the world. The Message of Acts. InterVarsity Press 1990, side 168-169) Stott tar for seg de greske ordene og siterer flere teologer som konkluderer med at språket uttrykker "den rasende flokken av villdyr", eller "snerrende og glefsende villdyr", og at det Paulus gjorde mot Kirken, lignet på "herjinger av villdyr, spesielt løver." Men det forunderlige er jo at ved Guds store nåde blir løven selv til et lam!
Omvendelsen til Paulus er et av de sterkeste uttrykkene i Skriften for Guds inngripen i menneskelige situasjoner, som i utgangspunktet ser helt håpløse ut. Det inkluderte overnaturlig lys, et syn, en som falt under Åndens kraft og som hørte Guds røst og en ny fødsel. Det er vanskelig å forestille seg at man kan befinne seg i Israel på den tiden av dagen hvor solen står høyest, og likevel være omsluttet av et enda klarere lys. Vi vet ikke hvor mange som var sammen med Paulus, men alle så dette lyset. Dette lyset må være en synlig manifestasjon av den hellige Guds herlighet - Guds shekinah. På forklarelsens berg blir det sagt om Jesus at "han ble forklaret for deres øyne. Hans ansikt skinte som solen, og hans klær ble hvite som lyset." (Matt 17,2) Hvem kan motstå et slikt lys?!

Ut fra det Lukas skriver i Apostlenes gjerninger vet vi at alle som reiste sammen med Paulus, i den hensikt å fengsle de messianske jødene, så lyset. Vi vet også at de hørte at det ble samtalt, men de så ikke Jesus, og de var heller ikke i stand til å skjelne ordene i det som ble sagt. Bare Paulus gjorde det og han ble slått til jorden, leser vi i Ap.gj 9, men går vi til Ap.gj 26,14, hvor Paulus refererer til denne hendelsen, kan vi lese at "vi falt alle til jorden". Hvem kan bli stående når Gud manifesterer sitt nærvær?

En annen ting å legge merke til i teksten fra Ap.gj 9 er det Jesus sier til Paulus, når Han identifiserer seg selv for ham. Paulus spør: "Hvem er du, Herre?" Og Jesus svarer: "Jeg er Jesus, han som du forfølger." Han nøyer seg ikke med bare å si: Jeg er Jesus. Men han sier: "Han som du forfølger". Dette er et storslagent eksempel på hvordan Jesus identifiserer seg med Kirken. Han og Kirken er ett. Forfølges et lem, forfølges Ham. Det er noe å tenke på i dag, når vi minnes dagen da kristenforfølgeren ble en etterfølger av Jesus. La oss be for alle disse Saulus'ene som finnes i de landene som forfølger Kirken, at de får en Damaskus-opplevelse, og kan bli en moderne Paulus. Ikke minst finnes det mange slike i muslimske land. La oss be for dem, og la oss huske den lidende kirke både i Kina, og Nord-Korea.

En stadig samtale med Gud

Tatjana Goritsjeva (født i daværende Leningrad i 1947), hørte med blant den russiske inteligensia som ble en hengitt kristen, og som av den grunn ble utvist fra daværende Sovjetunionen. Det skjedde i 1980. Goritsjeva underviste i filosofi ved universitetet i Leningrad før hun ble utvist. Siden da har hun bodd i Paris. På norsk kom hennes bok: "Farlig å tale om Gud", på Prokla-Media i 1989. Dette er hennes gripende vitnesbyrd om hvordan hun i det ateistiske sovjetiske samfunnet fant en levende tro på Jesus. Senere, i 1991, ble boken "Ropet fra Gulag" utgitt. Det er en gripende samling vitnesbyrd fra sovjetiske fangeleire. På dansk finnes det en bok som heter "Frihed og binding", som er en svært interessant bok om hvordan en russisk ortodoks kristen, som Tatjana Goritsjeva er, ser på vestlig kirkeliv. Det er både en fornøyelig, men samtidig også smertefull lesning, fordi den viser mye av hulheten og lukenheten i blant vestlige kristne. I denne boken beskriver hun blant annet de russiske staretsene, den ortodokse kirkes åndelige veiledere, og jeg finner dette så interessant at jeg gjerne vil dele det med deg:

"Å være i bønn umiddelbart foran Guds ansikt krever stillhet og tid, en avsondrethet fra andre og en helt avgjort tilpasning til Gud. Det kan den kristne i Vesten naturligvis også oppleve, hvis han virkelig åpner seg for Gud. Nei, det finnes ikke noe større og dypere enn å være hos Ham. Gud sier: Den, som søker meg, skal finne meg. Jeg vil altså ikke si, at det kun er munkene, som finner Gud. Nei, det kan en virkelig ekte kristen også. Men i landene i Øst er det åndelige fedre, de såkalte staretser, som lever i dyp isolasjon og stillhet. I denne stillhet sammen med Gud utøver de deres tjeneste for mennesker, og derfor har de også et stort kjennskap til mennesket. For Gud er det ikke noe, som adskiller disse staretser fra menneskene her, som lever med Gud. Man kan ikke si, at noen skulle være bedre enn andre. Staretsene har foreksempel følelsen av å være de største syndere - og likevel er det forskjeller. Staretsene besitter - menneskelig talt - en erfaring, som jeg kun har funnet hos få kristne i Vest, og som forekommer oss kristne, som lever i her i verden, minst tilgjengelig: Det er deres stadige samtale med Gud og den derav følgende fortrolige omgang med Ham. De er så frimodige, at de virkelig, som det de er - mennesker og syndere - taler med Gud og i denne bønnens frimodighet får overordentlig mye fra Ham: krefter og gaver til å holde ut og hjelpe de mennesker, som strømmer til dem."

Vi minnes Den hellige Gregor av Nyssa

I Østkirken feires i dag minnet om Den hellige Gregor av Nyssa (359-394), en av de såkalte "kapadokiske fedre": Basilius av Caresarea, Gregor av Nazianz og alstå Gregor av Nyssa. Kapadokia ligger i det moderne Tyrkia. Han var den tredje av ialt 10 barn, og vokste opp i en gudfryktig familie. Både hans bestemor, Macrina, og hans foreldre, Basil og Emelia, og hans brødre og søster, Basilius av Caesarea, eller Basil den store som han også kalles, Peter av Sebaste, og Macrina, er alle anerkjent som helgener av Kirken. Gregor av Nyssa er en av de store veilederne i det indre livets landskap. Han spilte en avgjørende rolle ved Kirkemøtet i Konstantinopel i 381 da treenighetslæren ble formulert. Ble overtalt av sin bror Basilius til å bli biskop i Nyssa i Kapadokia, men hadde sin største styrke på den åndelige erfarings område. Forfatter av betydelige oppbyggelsesskrifter. På svensk finnes Mose liv (Artos). Hans bror, Basilius av Caesarea (330-379) ble på 370-tallet biskop i Caesarea hvorfra han øvet et markant lederskap i Kirken i hele Lille-Asia. Ble klosterlivets arkitekt i Øst-Kirken og engasjerte seg sterkt for de fattige og syke. I dag skal vi, for å hedre minnet om Gregor av Nyssa sitere noe han har skrevet:

KRISTUS I OSS

Paulus viser oss hvilken kraft som ligger i Kristi navn når han kaller Ham Guds kraft og visdom, vår fred, det lys som ingen kan nærme seg, vår helliggjørelse og gjenløsning, vår yppersteprest, vårt påskelam, våre sjelers forsoning, en "utstråling av Guds herlighet og bildet av Hans vesen", den som har skapt alle tidsaldre, åndelig mat og drikke, klippen og vannet, grunnvollen for vår tro, hjørnesteinen, den usynlige Guds bilde, en veldig Gud, hodet for legemet som er kirken, den førstefødte blant mange brødre, en megler mellom Gud og mennesker, en enbåren sønn kronet med ære og herlighet, herlighetens herre, alle tings opphav, rettferdighetens herre, og dertil også fredsfyrste, konge over alt og den som har herrevelde over et rike uten grenser.

Når alt dette legges sammen og betydningen i de ulike navn hentes fram, gir det en viss forestilling om den forunderlige betydningen av navnet Kristus og Hans majestet, som ikke kan utlegges med ord. Ved Guds godhet har vi som kalles "kristne" fått den ære å dele Hans navn, som er det største, viktigste og mest opphøyde av alle navn. Av dette følger at alle de titler som uttrykker navnets betydning skal ha sitt motstykke i oss. Hvis vi ikke skal fremstå som løgnere når vi kaller oss kristne, må vi vitne om Kristus med vårt liv.

(Fra Kysse spor. Daglig lesning fra den tidlige kristne kirken. Luther forlag 2002, side 41)

Jesus går mellom lysestakene

Jeg holder på å lese Åpenbaringsboken for tiden. 1.april skal jeg levere manus til kommentarer jeg skal skrive for bibelleseplanen LOGOS nr 4, som utgis i oktober i år. Det er et spennende og svært tidsaktuelt studium. I går holdt jeg på å studere det første kapitlet, og det var en setning der som grep tak i meg så sterkt. Det hadde sikkert bakgrunn i det som skjedde i går da lærenemda i Den Norske Kirke la frem sitt dokument vedrørende homofili. Det står slik i vers 12-13: "Jeg vendte meg om for å se røsten som talte til meg, og da jeg vendte meg, fikk jeg øye på sju lysestaker av gull. Og midt mellom lysestakene var det en som lignet en menneskesønn..." Vi finner det samme i brevet til menigheten i Efesos: "..han som går midt mellom de sju lysestaker av gull.." (2,1) Hva symboliserer disse gullysestakene? Vi finner forklaringen i vers 20 i det første kapitlet: "..og de sju lysestaker er sju menigheter." Den oppstandne og herliggjorte Kristus Jesus går altså mellom sine menigheter. Han ser etter om det brenner en ild i disse stakene. Kirken er verdifull. Lysestakene er av gull. Gullet representerer noe av stor verdi. Det taler også om renhet. Kirken skal være sannhetens støtte og grunnvoll (1.Tim 3,15), den er også lyset i denne verdens natt (Matt 5,14-16). Disse gullysestakene, som ble brukt i Templet, de kunne flyttes på. Og det er det alvorlige budskapet Jesus gir til menigheten i Efesos. Den hadde mistet sin første kjærlighet, hengivenheten til Jesus. "Kom derfor i hu hva du har falt fra. Omvend deg, og gjør de første gjerninger! Men hvis ikke, så kommer jeg BRÅTT over deg og jeg vil flytte din lysestake bort fra sitt sted - hvis du ikke omvender deg." (2,5) Dette ble så alvorlig for meg, for dette er faktisk en realitet vi kan stå overfor i Norge idag: At Kristus flytter lysestaken bort, og det kan skje plutselig. Det vil være den aller største tregedie som kan skje vår nasjon. Tidsåden er i ferd med å lamme Guds forsamling i dette landet, vi vender oss bort fra Guds ord, og Guds nærvær vil forsvinne. Gud hjelpe oss! La oss bøye våre knær for Faderen denne helgen, omvende oss og be om nåde for vårt land.

En tid til å gråte

"en tid til å gråte.." (Pred 3,4) Dagen er dag er en sorgens dag, og en skjebnedag for både Den norske kirke og vår nasjon. Den norske kirkes lærenemd offentliggjorde i dag sin uttalelse om homofili. Rapporten viser at nemda er delt i to. Den ene går inn for å anerkjenne homofilt samliv, den andre ikke. Samtidig viser den at to av kirkens biskoper har endret syn i saken. Ekstra trist er det at den ene av dem, biskop Laila Riksaasen Dahl, fremsto som en konservativ biskop da hun ble valgt. Den andre som har skiftet standpunkt er biskop Finn Wagle. Dette er et alvorlig brudd med Guds ord og kirkens gamle lære. Flere av Den norske kirkes biskoper lærer nå klart i strid med Guds ord, og med sitt syn er de med på å lede mennesker inn i fortapelsen. Det delte standpunktet som lærenemda i dag har offentliggjort er også kirkesplittende, og vil få konsekvenser for samarbeid. I dag trenger vi å bøye kne i ydmykhet for Den allmektige Gud og be om tilgivelse for at de som er satt til å vokte hjorden, lå leder vill og i det skjer i en nasjon som er i ferd med å gå utfor stupet. I dag minnes vi de alvorlige ordene av profeten Jeremia: "Ve dem som kaller det onde godt og det gode ondt, som gjør mørke til lys og lys til mørke, som gjør bittert til søtt og søtt til bittert!" (Jes 5,20)

Å omgås Gud i vennskap

"Å be er å omgås i vennskap og tale ofte og lenge i ensomhet med den som vi vet elsker oss."

"Når du ber, skal du huske at det er Giveren som er gaven."

Teresa av Avila (1515-1582)

Vandre i lyset!

Oswald Chambers hører til klassikerne i engelsk oppbyggelseslitteratur. Han har røtter i en av de mest fruktbare epoker i engelsk kristenliv. Han ble født i Aberdeen i Skottland 24. juli 1874, hvor hans far dengang var baptistpastor. Ble frelst etter å ha hørt en preken av den legendariske C.H. Spurgeon. I januar 1911 begynte han sammen med sin hustru sin bibelskole, Bible Training College i Clapham i London. Under 1. verdenskrig fikk han Guds ledelse til å reise til Egypt, og arbeidet der uten økonomisk støtte av noe slag blant de engelske soldatene. Hans hustru og en gruppe studenter fra bibelskolem fulgte med ham, og de slo seg ned ved Zeitoun ut mot Sahara. Her døde Chambers brått i november 1917. Han etterlater seg en arv av virkelig betydning i det han skrev, og som har vært til hjelp for tusenvis av mennesker. Flere av hans bøker er oversatt til norsk, deriblant hans klassiske andaktsbok: "Alt for Ham (My utmost for his highest). Den ble sist utgitt av Ansgar forlag i 1988. Et antikvariat kan kanskje skaffe den. Prøv Pilgrimen Antikvariat på nettet. Der finnes det et stort utvalg av gode kristne bøker. Dagens Chambeers sitat er hentet fra Dagens Lösen, verdens mest solgte andaktsbok, som utgis av Hernhuterne, og som på svensk er blitt utgitt i 91 år i år. Originalutgaven er utgitt de siste 276 årene!

"Att vandre i ljuset innebär att allt som är av mörket tvingar mig närmare ljusets centrum."

Skriftemålets hemmelighet

Det finnes en skatt å gjenerobre for de som bekjenner Jesu navn, nemlig Skriftemålet! Det er dessverre blitt borte i de fleste sammenhenger, og dermed har mange mistet muligheten til å oppleve den frihet og glede som finnes i å bekjenne sin synd, og motta syndernes forlatelse. Jeg ber om at vi må gjenoppdage og gjenerobre den store bibelske sannheten som finnes nettopp i den forunderlige nåde som gis oss gjennom dette hellige sakramentet. Martin Luther sier at "om jeg visste at Gud var på et bestemt sted og ville tilsi meg forlatelse, så ville jeg hente den der så ofte jeg kunne. Men nå har han lagt den i menneskemunn, og derfor er det til stor trøst, for den engstelige samvittighet i særdeleshet, å få forlatelse på denne måten." (Om Skriftemål, syndsbekjennelse og avløsning i Luthers Nattverdsbok, Arken forlag 1980)

Skriftemålet inneholder to viktige deler: Den ene er at man bekjenner sin synd i påhør av andre, den andre er at man mottar avløsning eller syndstilgiveele av den man skrifter for. Hvor fantastisk er det ikke å høre disse salige ordene: "Etter vår Herre Jesu Kristi ord og befaling tilsier jeg deg alle dine synders nådige forlatelse, i Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn." Vi befinner oss nå i den del av Kirkeåret som kalles Åpenbaringstiden, det er tiden fra Kristi åpenbaringsdag, som er første søndag etter nyttår og fram til Vingårdssøndagen. Og da lyder blant annet disse ordene om Jesus: "Se der Guds Lam som bærer verdens synd." (Joh 1,29) Jesus er det fullkommne offer som døde på korset for vår synd. Johannes skriver i sitt brev: "Men dersom vi vandrer i lyset, likesom han er i lyset, da har vi samfunn med hverandre, og Jesu, hans Sønns blod, renser oss fra all synd. Dersom vi sier at vi ikke har synd, da bedrar vi oss selv, og sannheten er ikke i oss. Dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet." (1.Joh 1,7.9) Jesus led en stedfortredende strafflidelse, så legemiddelet ligger der klart til bruk, men det må tas imot. Og det kan det på ulike måter. En av dem er gjennom skriftemålet.

I skriftemålet har Guds nåde en personlig adresse. Den treffer den enkelte. Her taler Gud med den enkelte gjennom et annet menneske som om han talte med sin egen munn! I Joh 20,23 kan vi lese: "Dersom dere forlater noen deres synder, da er de forlatt. Dersom dere fastholder dem for noen, da er de fastholdt." Den man skrifter for opptrer på Guds vegne når han tilsier deg dine synders nådige forlatelse. For det heter slik i Joh 20,21: "Likesom Faderen har utsendt meg, sender også jeg dere." Her likestiller Jesus dem han har gitt et slikt oppdrag, med seg selv. De er sendt av Ham og skal gjøre og utrette nøyaktig det samme som Han selv, nemlig å forlate eller fastholde synd.

Wilfrid Stinissen kaller skriftemålet for "forsoningens sakrament". Og det er det sannelig. Det bringer oss Guds Farskjærlighet: en åpen favn for syndere til å komme, slik den fortapte sønnen kommer til Faderen i Luk 15.

Skriftemålet og boten var i flere århundrer et offentlig anliggende, utfra den oppfatning, at enhver synd, vi begår, ikke bare er en synd begått imot Gud, men også mot vår neste og hele det kristne fellesskap. Det personlige skriftemål derimot blir nærmest gjenoppdaget i det 4. århundre, tilskyndet av Johannes Chrysostomos, og da som en følge av påvirkningen fra klostrene, hvor munkene bekjente sine synder til abbeden. Nå må vi be om at det må gjenoppdages på nytt. Så min oppfordring er: finn deg en skriftefar som du kan bekjenne din synd for og motta syndernes forlatelse gjennom.

Lytt til disse ordene av David: "Jeg bekjente min synd for deg og skjulte ikke min skyld. Jeg sa: Jeg vil bekjenne mine misgjerninger for Herren! - Og du tok bort min syndeskyld." (Salme 32,5)

I dag tenkte jeg at jeg ville skrive noen ord om Julian av Norwich. Eneboeren som oppholdt seg i et lite tilbygg til St. Julian kirke i Norwich i England for snart seks hundre år siden, var kjent som en åndelig veileder mange henvendte seg til. I mai 1373, i forbindelse med en alvorlig sykdom, ble presten tilkalt til hennes sykeleie. Alle rundt henne mente at hun kom til å dø. Mens Julian betraktet et krusifiks som presten holdt fram for henne, opplevde hun at all smerte og sykdom ble borte. Deretter fulgte en serie åpenbaringer, femten i alt, mellom daggry og tidlig på ettermiddagen. Gjennom disse visjonene gav Gud Lady Julian, som på dette tidspunktet var 30 år gammel, en dyp forståelse for Treenighetens indre kjærlighet og Kristi hensikt med frelsesverket. Det var ingen ny lære, men det spesielle var hennes opplevelse av Guds nærhet og den nye innsikten Han gav henne i disse mysterier. Lady Julian skrev en kort beskrivelse av opplevelsene en stund senere, men det var først 20 år etter disse visjonene at hun forfattet "The Revelations of Divine Love", et verk som regnes for å være et av de viktigste i den vestlige kristne litteratur. Boken er en samling av modne refleksjoner over de 16 åpenbaringene og følgene av innholdet i disse for det daglige kristne liv. Teksten preges av ro, harmoni og trygghet. På norsk finnes "Visjoner av Guds kjærlighet" (Luther forlag 2000), "Innhyllet i kjærlighet" (St.Olav forlag 1986) og "Visdomsord fra Julian av Norwich" (Luther forlag 1997). Sistnevnte selges for tiden på billigssalg i Bok&Media i Oslo til under 50-lappen, og er en særdeles vakker liten perle av en bok. Anbefales! La meg gi deg et lite innblikk i noe Lady Julian har skrevet:

"Og jeg så i full visshet at før Gud overhodet skapte oss, elsket Han oss. Og denne kjærligheten sluknet aldri og skal aldri slukne. Og i denne kjærligheten har Han utført hele sitt verk, og i denne kjærligheten har Han gjort alt til vår fordel, og i denne kjærligheten er vårt liv evig. Da vi ble skapt fikk vi vår begynnelse. Men den kjærlighet Han skapte i oss, var i Ham fra før begynnelsen - den kjærlighet vi får vår begynnelse i."

KRISTUS:

"Han er den usynlige Guds bilde,
den førstefødte før alt det skapte.
For i ham er alt blitt skapt,
i himmelen og på jorden,
det synlige og det usynlige,
troner og herskere,
makter og åndskrefter -
alt er skapt ved ham og til ham.
Han er før alt,
og i ham blir alt holdt sammen. Han er hodet for kroppen, som er kirken. Han er opphavet, den førstefødte av de døde, så han i ett og alt kan være den fremste. For i ham ville Gud la hele sin fylde ta bolig, og ved ham ville Gud forsone alt med seg selv, det som er på jorden, og det som er i himmelen, da han skapte fred ved hans blod på korset." (Kol 1,15-20)

JEG TROR
på en Gud, den allmektige Fader, Skaper av himmel og jord, av alt synlig og usynlig.
Og på en Herre, Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, født av Faderen før alle tider, Lys av Lys, sann Gud av sann Gud, født og ikke skapt, av samme vesen som Faderen. Ved Ham er alt blitt til. For oss mennesker og for vår frelses skyld kom Han ned fra himlene og ble kjød av Den Hellige Ånd og Jomfru Maria og ble menneske. Han ble korsfestet for oss under Pontius Pilatus, led og ble begravet, og stod opp igjen på tredje dagen ifølge Skriftene, for opp til himlene, sitter ved Faderens høyre hånd og skal komme igjen i herlighet for å dømme levende og døde, og Hans rike skal være uten ende.
Og på Den Hellige Ånd, som er Herre og Livgiver, som utgår fra Faderen, og som tilbes og æres sammen med Faderen og Sønnen, og som talte ved profetene.
Og på en, hellig, katolsk og apostolisk Kirke. Jeg bekjenner en dåp til syndernes forlatelse. Jeg forventer de dødes oppstandelse og livet i den kommende verden. (Fra Nikea 325 og Konstantinopel 381)