Overgivelsens bønn

En av tekstene i fastetiden handler om hvordan Peter irettesetter Jesus når Jesus taler om at Han skal dra opp til Jerusalem for å lide mye. "Gud fri deg, Herre! Dette må ikke hende deg", sier Peter. Jesu svar er radikalt, og totalt annerledes enn dagens moderne teologi som består i at vi skal unngå lidelsen. "Vik bak meg, Satan! Du vil føre meg til fall. Du har ikke tanke for det som Gud vil, bare for det som menneskene vil."

Mange, hvis vei med Gud virker totalt uforstående for andre, har møtt ord tilsvarende Peters. De er lik Jobs venner som forsøker å forklare og bortforklare den veien Gud har kalt oss til å gå. En hoderystende avvisning av at Guds vei også skulle innebære lidelse og død. Paulus skulle bli Guds utvalgte redskap til å bære Herrens navn fram for hedningefolk og konger og for Israels hus, men "jeg skal også vise ham alt han må lide for mitt navns skyld".

Det er interessant å legge merke til bønnens utvikling i våre liv: I begynnelsen kjemper vår vilje med Guds vilje. Vi tigger og vi ber. Vi krever, vi bønnfaller, vi kjøpslår med Gud. Vi trekker raske slutninger, og vi forsøker å manipulere Gud med våre bønner. Det er en tid av kamp, og den kampen kan være vanskelig og hard. Men vi må aldri aldri forakte den eller forsøke å unnvike den, for dette er et stadium i vår utvikling på bønnens vei som vi alle er innom. Men så vokser vår tro til, vi går gjennom sjelens mørke natt hvor Gud kjennes uendelig fjern, og vi begynner å lære Gud å kjenne som det store mysterium. Med tiden begynner vi å la vår vilje flyte sammen med Faderens vilje. Vi lærer å be overgivelsens bønn, og den leder oss fra kampen og til tilbedelsen. Overgivelsens bønn, slik vi finner den hos Broder Charles av Jesus, gjengitt annetsted på bloggen her, handler om å lære å slippe taket, og samtidig holde fast i håpet. Når vi forenes med Guds vilje forenes vi med Gud selv.