Åndelig veiledning del II

Jeg fortsetter med å skrive om åndelig veiledning, og henviser til den første artikkelen, som bør leses før du leser dette.

Åndelig veiledning handler først og fremst om å få hjelp med vår relasjon til Gud. Den åndelige veilederen hjelper den som kommer for åndelig veiledning til å vende seg direkte til Gud og lytte til hva Gud har å si. Veilederen hjelper den som søker veiledning å engasjere seg i sin gudsrelasjon og gi seg hen i en dialog med Gud. Den åndelige veilederen fokuserer på hva som skjer med et menneske som lytter til og svarer en selvkommuniserende Gud. Når dette menneske har begynt å lytte til Gud og å tale om hvordan denne lyttingen påvirker dem vil de kanskje fortsatt ha hjelp med den videre dialogen. Man ønsker m.a.o kontinuerlig åndelig veiledning.

Åndelig veiledning handler direkte om menneskets faktiske erfaringer av sin relasjon med Gud. Vi kan definere det som hjelp gitt av en kristen til en annen kristen. En hjelp som gir den andre mulighet til å bli oppmerksom på Guds personlige tiltale til ham eller henne, å besvare denne Guds tiltale, å vokse i fortrolighet til Gud og å leve ut konsekvensene av denne relasjonen. Fokus for denne typen av åndelig veiledning er erfaring, ikke ideer, og særskilt åndelig erfaring. Uten åndelig erfaring kan det ikke finnes noen åndelig veiledning. Denne erfaringen er ikke bare en enkelt hendelse, men er uttrykk for en pågående personlig relasjonen som Gud har opprettet med hver og en av oss.

Åndelig i denne sammenhengen, sier oss at det viktigste i denne måten for veiledning, ikke er ytre handlinger, men det indre livet. Det handler om vårt hjerte. Den inkluderer "hodet", men peker på noe mer enn fornuft og mer enn kunnskap. Åndelig veiledning handler altså om noe mer enn rådgivning og problemløsning. Det innebærer at den som søker veiledning er på vei noe sted, og vil tale med noen om den veien han eller henne går. Det innebærer også at denne samtalen ikke er planløs og uten mål, men har til hensikt å være til hjelp for å finne veien man skal gå.

Hvem er så den åndelige veilederen? Hvilke forutsetninger har denne? Det er interessant å gå tilbake til ørkenfedrenes skrifter, fordi ørkenfedrene var virkelige åndelige fedre, og deres veiledning har tålt historiens mange skiftninger.

Først og fremst kreves det av den åndelige veilederen at han er PNEUMATIKOS. Det vil si at han er fylt av Den Hellige Ånd. Han eller henne må ha overlatt sitt liv fullstendig i Guds hender, og må la Den Hellige Ånd gjennomtrenge ens liv: ånd, sjel og legeme, det vil si at man har utsatt alle områder av sin tilværelse for Den Hellige Ånds virke. Den åndelige veilederen må selv ha gjort seg dype erfaringer med Gud; han eller hun må kjenne til "Guds dybder" (1.Kor 2,9-10), leve i daglig syndsbekjennelse, og selv gå i åndelig veiledning.

For det andre må en åndelig veileder ha KARDIOGNOSIS. Det vil si at han eller hun må ha gaven til å kjenne menneskehjertet. Dette er en av Åndens gaver. En åndelig veileder må også kjenne sitt eget hjerte, slik at han eller hun kan skille mellom følelser og stemninger, tanker og planer som rører seg i ens eget liv. Han eller hun må ha lært å gjennomskue sitt eget hjerte til bunns. Da vil man lettere kunne forstå andres. Kardiagnosis (hjertekunnskap) krever en fin iaktagelsesevne. Denne må oppøves.

For det tredje må den åndelige veilederen kunne skjelne mellom åndene, den såkalte DIAKRISIS. Denne evnen er en ubetinget forutsetning for den åndelige veileder. Diakrisis innebærer for det første å kunne skjelne, for det annet å kjenne det rette mål. Dette er også en gave fra Den Hellige Ånd. Men for å oppnå dette må den åndelige veilederen ha lært selv å kunne skjelne mellom ånd, sjel og legeme. Undervisning om dette er meget sjeldent i dagens menigheter. Når hørte du sist undervisning om forskjellen på ånd, sjel og legeme i en kristens liv? Følger du med på bloggen skal jeg ganske snart komme tilbake til noe grunnleggende undervisning om dette.