Åndelig veiledning del III

Under vignetten kommentar stiller OddElv et godt spørsmål i forbindelse med min andre artikkel om åndelig veiledning. Han spør om dette er en av nådegavene som står omtalt i 1.Kor 12, eller om det er en tjenestegave som finnes beskrevet andre steder i Bibelen eller om det er en funksjon som er utledet av bibelske paralleller.

I 1.Kor 12 finner vi de såkalte inspirasjonsgavene, åpenbaringsgavene og kraftgavene. I Rom 12 nevner apostelen Paulus andre nådegaver. Her taler han både om den profetiske gaven, diakontjenesten, lærerembetet, etc. I vers 8 omtaler han det som kalles "formaningens tjeneste". Dette er oversatt på ulik måte. "Den som rettleder" oversettes det med i 78/85 oversettelsen. I professor Erik Gunnes sin oversettelse er det oversatt på denne måten: "den som har veiledning å gi, skjøtte sin gjerning." Ordet som er brukt på gresk er parakalòn som er avledet av ordet para-kaleò som bokstavelig betyr tilkalle, påkalle, be, formane, trøste og oppmuntre. Parakaleò betyr å tilkalle for å få hjelp, f.eks for å få en forsvarer i retten, et vitne, en rådgiver. En annen betydning av dette ordet, og som er den vanligste betydningen i Det nye testamente, er selv å henvende seg til en annen for å oppmuntre, gi et råd eller en formaning. Eller gå til en annen for å bli oppmuntret, få råd eller formaning. Det er i denne betydningen apostelen Paulus bruker dette ordet. Den som blir tilkalt eller som en henvender seg til for å få hjelp/veiledning kalles en parakletòs. Om dette ordet skriver bibeltolkeren William Barclay: "Igjen og igjen finner vi at parakalèo er et samlingsord. Det er ordet som blir brukt av folkets ledere i deres taler eller av soldater som oppmuntrer hverandre til ny innsats. Det er det ordet som fremfor andre ord sender fryktsomme soldater ut i kampen med fornyet mot. En parakletòs er derfor en som oppmuntrer og som setter nytt mot i de forsagte og motløse."

Det er i denne sammenhengen vi må se den åndelige veilederen. Han eller hun er en som formaner, oppmuntrer, gir råd og dennes nådegave inneholder nok noe av både det profetiske og den nådegaven som Paulus omtaler i 1.Kor 12,10 som gaven til å "bedømme åndsåpenbaringer." Vi må heller ikke glemme at hos enkelte åndelige veiledere fungerer også nådegavene visdomsord og kunnskapsord. Dette er mennesker som vet å skille mellom ånd, sjel og legeme, ut fra et bibelsk mønster. I det hele tatt er dette mennesker som lever i en slik nærhet til Herren, at nådegavene fungerer gjennom dem. Derfor vokser de heller ikke på trær! Dette er mennesker som ikke bare har tilegnet seg menneskelig kunnskap, men som gjennom dypdykk i Bibelen, gjennom nådegaver, som lever i bønn og som er skikkelig rotfestet i kirkens liv og tradisjon, er i stand til å gi råd til andre. Over en lang tid har det pågått en sterk "psykologisering" innen sjelesorgen, slik at sjelesørgere er nærmest blitt "hobbypsykologer" (noen av dem har sågar utdannet seg til å bli psykologer) istedet for å bli åndelige veiledere. Jeg sier ikke nødvendigvis at det er noe galt med psykologi, men vi snakker her om noe annet. Vi snakker om en åndelig tjeneste. En åndelig veileder fungerer ikke uavhengig av en menighetstilhørighet. Han eller hun fungerer ut fra et bibelsk fundament, som lever med i sin kirketilhørighet, og deltar aktivt i kirkens liv. Uten denne tilknytningen vil man nemlig ikke kunne fungere i en slik tjeneste. En åndelig veileder går selv i veiledning, lever i lyset med sitt liv, tar del i nattverden og fellesskapet. Tjensten som åndelig veileder har fulgt kirken siden starten, ikke minst fikk den sin renessanse hos de såkalte ørkenfedrene og har fulgt klosterbevegelsen opp gjennom tiden.

Evagrios av Pontus, som levde på 300-tallet har sagt dette om den åndelige veiledningen: "Å tro at man kan være sin egen åndelige veileder er den største glede man kan gi demonene og den verste skade man kan påføre sin egen sjel."

Åndelig veiledning er hjelp med å utvikle ens relasjon til Gud. En åndelig veileder skaper ikke relasjonen mellom Gud og den som går i veiledning, med de forsøker å støtte opp om en slik relasjon. Kort sagt kan man si at de personer som er direkte innblandet i den åndelige veiledningen er Herren, den som får veiledningen og veilederen. Det handler ikke om en enkeltstående samtale, men det handler om en relasjon som også bygges mellom veilederen og den som går i veiledning over tid. Selv går jeg i åndelig veiledning, og har hatt stort utbytte av det. Det er snakk om en investering i ens åndelige ve og vel over tid. Som åndelig veileder må jeg selv forholde meg til en åndelig veileder, ellers hadde heller ikke min tjeneste vært troverdig.

Ellers vil jeg gjerne takke for spørsmålet, OddElv og ønsker både spørsmål og kommentarer velkommen til bloggen min fra alle som måtte ønske det. Jeg får stadig hyggelige tilbakemeldinger på bloggen via epost og sms, så det er tydelig at den leses av mange. Det takker jeg Gud for!