En drøm om en autentisk nytestamentlig menighet

Jeg har begynt å drømme igjen! Det står jo i Skriften at "de gamle blant dere skal ha drømmer"! Jeg drømmer om autentisk nytestamentlig menighetsliv. Hvor man ikke bare går i kirke, men er kirke. En kirke hvor man trofast holder seg til apostlenes lære og samfunnet, til brødsbrytelsen og bønnene. En kirke som vil leve i kontinuteten fra den første menighet, og som vil forplikte seg på den apostoliske, nikenske og athanasianske trosbekjennelsen. Som lever i et forpliktende fellesskap med hverandre, hvor man ønsker å leve ut Guds rikes prinsipper, slik vi blant annet finner dem i Jesu bergpreken. En kirke hvor man ikke bare møtes på søndag, men treffes så ofte som det lar seg gjøre, for å leve Kristus-livet ut i praktisk hverdagsliv. Hvor alle har noe å bidra med til fellesskapet. En kirke der det er plass til både funksjonsfriske og funksjonshemmede. Hvor man lever i enkelhet, slik at midler kan frigjøres til misjon. Jeg drømmer om en kirke som engasjerer seg for de fattige og undertrykte. En kirke hvor det er plass for både liturgi og karismatikk, kontemplativ bønn og gudstjenestefeiring og en kirke som tar sitt ansvar med å være et bønnens hus for alle folk. Som lever i forsoningens tjeneste, hvor alle raser er like verdifulle. En kirke som verdsetter Bibelen som Guds evige uforanderlige ord, og vil leve etter den. En kirke som vil være et profetisk korrektiv til samfunnet, som forstår betydningen av Guds løfter til Israel og som tar aktiv del i misjon og evangelisering. Er det flere som vil drømme drømmen sammen med meg?