Spurgeon - en mann med klippefast tro på Guds ord og bønn

Med bakgrunn i artikkelen nedenfor, kommer her noen biografiske opplysninger om C.H. Spurgeon, som jeg tror bloggens lesere vil ha glede av. Til venstre ser du et bilde av Metropolitan Baptist Tabernacle, Spurgeons menighet i London. Charles Haddon Spurgeon (1834-1892) var en usedvanlig mann som ble en av tidens virkelig store forkynnere. Da han døde i januar 1892 ble det oppgitt at 60.000 mennesker kom for å vise ham den siste ære i løpet av de tre dagene legemet hans lå på parade i Metropolitan Tabernacle. Et over tre kilometer langt følge fulgte båren hans fra Metropolitan Tabernacle til kirkegården ved Upper Norwood, og ett hundre tusen mennesker stod langs veien.

Fra en blomstrende praksis som pastor på landet tok han i 1854 imot et kall som pastor til menigheten New Park Street Chapel i London. Denne bygningen viste seg snart å være for liten, og dermed begynte arbeidet på Spurgeons Metropolitan Tabernacle i 1859. I mellomtiden kom hans ukentlige prekener på trykk, og salget nådde bemerkelsesverdige høyder - 25.000 eksemplarer hver uke i 1865. Disse ble oversatt til mer enn 20 språk.

Spurgeon bygget Metropolitan Tabernacle opp til en forsamling på over 6000 personer, og la til godt over 14.000 medlemmer i løpet av de 38 årene han tjenestegjorde i London. Kombinasjonen av en klar røst, språkbeherskelse, en usvikelig tro på Guds Ord og bønn, og en dyp kjærlighet til Kristus, skapte en av denne tidens edleste forkynnere. Forbløffende 3561 prekener er bevart i 61 bind, The New Park Street Pulpit og The Metropolitan Tabernacle Pulpit. Over 200 av dem handler om bønn. I løpet av sin livstid antas Spurgeon å ha forkynt for 10 millioner mennesker. Han er fortsatt historiens mest leste predikant. Det finnes mer tilgjengelig materiale skrvet av Spurgeon enn av noen annen kristen forfatter.

Så kan man spørre seg hvilken hemmelig drivkraft som lå bak Spurgeons effektive forkynnelse. De som har studert hans liv, har - som jeg alt har nevnt, lagt vekt på kombinasjonen av en vakker røst, et dramatisk talent og en fengende stil, en sterk hengivenhet til bibelsk lære, og hans evne til å tale til sine samtidige på en måte som tilfredsstilte deres dypeste behov. Alt dette har utvilsomt vært av stor, men ikke avgjørende betydning. Lewis Drummond, forfatter av en av de mange Spurgeon biografiene jeg har lest, legger avgjørende bekt på at Spurgeon var en Guds mann. Dybden og bredden i hans åndelighet var grunnleggenede. Hans tidligste barndomsminner og helter var tapre puritanere, for eksempel baptisten John Bunyan, som ble fengslet for sin tro. Deres gudfryktige livsforsel var hans forbilde. Han siterte ofte middelalderens troende.

Hemmligheten lå i hans innviede bønneliv. Mennesker som kom innom Metropolitan Tabernacle, tok han med seg inn på et bønnerom i kjelleren, der det alltid fantes mennesker knelende i forbønn for menigheten. Der pleide pastoren å erklære: HER ER DENNE MENIGHETENS KRAFTSTASJON! Spurgeon bad ofte sin forsamling om å be for seg.