Kontinuiteten i kirkens historie

Det er interessant å lese om, vekkelsene og kirkeveksten, i de første århundrene av forsamlingens historie. Paulus og hans jødiske medapostler spredte evangeliet langt utenfor Israels grenser. De reiste omkring i Lille-Asia og Hellas. De besøkte synagoger i den jødiske diasporaen og snakket med jøder på torgene. Og de forkynte evangeliet for hedninger. De etterlot seg menigheter av kristne, hvis tro ble næret ved besøk og ved brev som vi kjenner fra Det nye testamente. Mot slutten av det første århundret var den kristne tro utbredt i den østlige delen av Romerriket, bortsett fra forsamlingene i Rom, Puteoli og rundt Napolibukten. Den eneste mulige menighet utenfor Romerriket var i Edessa. Navn på menigheter med kristne er kjent fra Det nye testamente, som foreksempel de syv menighetene fra Åpenbaringen: Efesos, Smyrna, Pergamon, Tyatira, Sardes, Filadelfia, Laodikea, og fra samtidig brevskrivning. Biskop Ignatius, som var den tredje biskopen for kirken i Antiokia, forteller om menigheter i Magnesia og Tralles, og senere forfattere om Aleksandria, hjembyen til en av medarbeiderne til Paulus, nemlig Apollos. Fra Apostlenes gjerninger kjenner vi forsamlingen i Antiokia. "Det var i Antiokia disiplene for første gang ble kalt kristne." (Apgj 11,26)

La oss ta kirken i Antiokia som et eksempel, misjonsmenigheten fremfor noen. Om denne menigheten vet vi ganske mye, både det vi kan lese oss til i Apostlenes gjerninger, og det kirkehistorien ellers kan fortelle oss. Her finnes det en kontinuitet helt frem til våre dager! Bare se på denne listen, som er et kort utdrag av oversikten over de som har vært biskoper for kirken i Antiokia siden starten:

Apostelen Peter (fra år 45)
Euodios (fra år 53)
Ignatius (fra år 68)
Eros (fra år 100)
Cornelius (fra år 127)
Eros II (fra år 151)
Theophilos (fra år 169)
Maximinos (fra år 188)
Seraphion (fra år 192)
Asclepiads (fra år 212)
Philetos (fra år 220)
Zibinnos Ozniophios (fra år 232)
Babylas (fra år 240)
Fabios (fra år 253)
Demetrianos (fra år 256)
Amphilokhos (fra 262)
Paulus av Samosota (fra år 267)
Domnus (fra år 270)
Timaeos (fra år 273)
Cyrillus (fra år 277)
Tyrannos (fra år 299)
Vital (fra 308)
Philogonos (fra år 315)
Paulinos (fra år 324)
Eulalios (fra år 332)
Euphronios (fra år 333)
Flakillos (fra år 334)

Det Romerske riket som disse første kristne misjonærene reiste gjennom var, særlig i den østlige delen, et rike bestående av byer. Dette var med på å avgjøre den administrative strukturen av den tidlige kristne kirke. Disse menighetene ble ledet av en biskop, som ble assistert av presbytere og diakoner. Områdene rundt disse byene var avhengig av kirken i byen. Denne ledelsesstrukturen med biskoper, presbytere og diakoner var allerede svært utbredt og etablert mot slutten av de første århundre. Vi kan se dette i brevene til biskop Ignatius, som han skrev omkring år 107, på vei til Rom for å bli martyr. Ignatius legger stor vekt på to ting i hovedsak: biskopembedet og eukaristin. Ignatius ser på kirken som både hierarkalsk og sakramental. For biskop Ignatius er den lokale menigheten kirken. Han ser på kirken som et eukaristisk fellesskap, og som kun realiserer sin sanne natur når den feirer nattverden. Ifølge Ignatius er eukaristin bare noe som kan feires lokalt - i hver kirke samlet rundt sin biskop, og ved hver lokal feiring av eukaristin er det den hele Kristus som er tilstede, ikke bare en del av Ham. Derfor er det slik at hver gang den lokale menigheten kommer sammen, så er det kirken i sin fylde som møtes.

Det er så interessant å lese kirkehistorie! Anbefales på det varmeste!! Men det skal ikke underslås at det er med sorg en ser hvor mye vi har fjernet oss fra originalen.