torsdag, august 31, 2006
HIRAETH
Kelterne har et ord som beskriver noe av det som skjer på djupet av meg for tiden. Det er ordet "hiraeth". Et ord som ikke så lett lar seg oversette til godt norsk, men det må bli noe slikt som "en overordentlig, eller uvanlig sterk lengsel". Dette var et spesielt ord for kelterne, om det å lengte hjem. For tiden står jeg uten menighetsfellesskap, av ulike årsaker. Det kjennes merkelig, og ensomt. Jeg lengter etter å være del av en sammenheng, med røtter tilbake til den første menighets tid. Som tar på alvor kirkens tro og kirkens ordninger. Som ikke forandrer seg med et hvert lærdoms vær som kommer, særlig fra Amerika, men som kjemper for "den tro som de hellige en gang for alle har fått overlevert", (Jud v 3) Jeg lengter etter et fellesskap som tar nattverden på alvor, som ikke bare har en "ordets liturgi", men også en "brødets liturgi". En sammenheng hvor ærefrykten for Gud og det hellige preger sammenkomstene. Som ikke har gjort seg til venn med verden, eller er politisk korrekte, men som taler som Guds ord, og er forpliktet på Guds ords autoritet. Som forstår viktigheten av kontinuitet og tradisjon, og verdsetter det Gud har gjort i sin kirke gjennom tiden. Et fellesskap som kommer sammen for å lovprise, tilbe og ære Gud, som har plass for stillhet, kontemplasjon, som kan følge en skreven liturgi med basis i historiske tekster, men som også er spontan i sin tilbedelse. Foreløpig ser det ut som om dette bare er en drøm, men jeg ber om å være sanndrømt denne gang!
Mye av tenkningen i de vestlige kirkene i Europa i dag, har mer å gjøre med sekulær tankegang enn bibelsk og tradisjonell kristen tenkning. Vestens kirker er ivrige etter å være relevante til tidens strømninger, sikkert i det håp at man på den måten vil dra flere mennesker til menighetens møter. Men kirkens primære mål, slik jeg ser det, er å ære Gud og bli relevant for Ham, ikke mennesker. Vi styres også mye av relativisme, denne overbevisning om at ingen ideer eller tro er universell sann, men at alt er relativt, og at verdien av dette beror på omstendighetene. For det moderne menneske arter dette seg slik at det finnes ikke noe slikt som sannhet, bare meninger, dine og mine, og du kan velge det du vil. Alt er like bra. Dette fører oss inn i individualismen, hvor subjektivismen er enerådene, for ikke å si enestående. Subjektivismen betyr at den ultimale test av hva som er sant er hvordan vi føler det, hva som er vår erfaring, mer enn at det skulle være noe er sant i følge en objektiv realitet.
Da er det godt å vite at det finnes noe som er evig sant, og noe som står, selv om tårnene faller: Guds ord, Guds rike og Kristi kirke. Det som er nedfelt i våre bekjennelser: den apostoliske, nikenske og athanasianske forandres ikke av vær og vind. Og det er ikke likegyldig hvordan jeg forholder meg til disse, om det er en bibelsk tro jeg vil bygge livet mittpå.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar