I Guds gode favn

Hjemme på stueveggen henger det en stor reproduksjon av Rembrandts "Den bortkomne sønnen." Reproduksjonen ble kjøpt i tsarens vinterpalass i St.Petersburg for noen få år siden. Jeg husker veldig godt første gang jeg så originalen. Dette bildet var hovedårsaken til at jeg besøkte Vinterpalassets store malerisamling. Det gjorde et så sterkt inntrykk på meg. Jeg kunne ha stått der hele dagen. Jeg takker Gud for den stunden jeg den gang fikk med dette maleriet foran meg. Mer enn noe annet bilde uttrykker det det som er hovedinnholdet i Jesu lignelse i Lukas 15, nemlig den ventende faren. Det er den ventende faren denne lignelsen egentlig handler om. Han som har slike sterke lengsler etter at sønnen skal komme hjem til Farshuset, etter at han har rotet det til i fremmed land. Nå, dagen før jeg legges inn på Feiringklinikken har dette bildet fått en ny, og spesiell betydning. I natt måtte jeg stå opp på grunn av smerter og uregelmessig hjerterytme. Jeg kaldsvettet, var kvalm og urolig. Det ble til at jeg la meg på sofaen og lå og så på dette bildet, som jeg har gjort så mange ganger før. Legger du godt merke til detaljene, så vil du se at faren har en stor og en smal hånd. På denne enkle måten har Rembrandt fått frem at Gud vår far, både har en maskulin og en feminin side. Begge er deler av Hans karakter. I natt kjente jeg behovet for bare å bli holdt rundt av Gud, og kjenne Hans trøst og Hans gode nærhet. Jeg ble liggende å lytte til ordene i sangen til G. Strandsjö, som sang inne i meg. Det er underlig hvordan slike sanger kan komme til en, når en virkelig trenger dem:

Som når et barn kommer hjem om kvelden, blir møtt av en vennlig favn, slik var det for meg å komme til Gud, jeg kjente at der hørte jeg hjemme. Det var en plass i Guds store rom, en plass som ventet har på meg. Og jeg kjente Her er jeg hjemme, jeg vil være et barn i Guds hjem.

I morgen tar jeg med meg ordene fra Salme 91,1-2: "Den som bor i Den Høyestes skjul, skal hvile under Den Allmektiges skygge. Jeg vil si om Herren: Han er min tilflukt og min festning, min Gud, jeg vil sette min lit til Ham." I Faderens fang legger jeg meg nå, og overlater alt til Ham. Det er godt å kjenne tryggheten i Hans varetekt. Jeg forteller Ham om min uro.

Så vil jeg få takke alle dere som ber for oss. Jeg vet ikke om jeg får noen anledning til å skrive mer på denne bloggen før neste helg, men det kan være, så du er velkommen til å titte innom. Jeg håper det skal bli muligheter til å skrive.