Den synlige Gud

I dag møter bloggens lesere noen ord av Johannes av Damaskus (645-749). Han var sin tids viktigste teolog og kirkefar, som avbrøt sin karriere hos kalifen av Damaskus og trådte inn i Mar-Saba klostret utenfor Jerusalem. Han forsvarte bruken av ikoner ved å betone forskjellen melom avbilde og urbilde og mellom det å ære og det å tilbe. La oss lytte til Johannes av Damaskus:

I gammel tid laget man ikke bilder av Ham som var grenseløs og uten legeme. Men nå som Gud har åpenbart seg i kjødet og levet blant mennesker, lager jeg meg et bilde av den Gud som kan sees. Jeg tilber ikke materien, men jeg tilber materiens Skaper, som for vår skyld ble kjød og ble holdt verdig til å ta bolig i kjødet, ham som gjennom kjødet gav meg frelse. Jeg vil aldri opphøre med å tilbe det kjød som gjorde min frelse til virkelighet. Ikonet er en seierssang, en åpenbaring og et varig monument over helgenenes seier og demonenes skam.

Mens jeg leste disse ordene av Johannes av Damaskus, kom jeg til å tenke på noe Edin Løvås skrev for mange år siden, om jomfru Maria. Jeg gjengir det også:

"Fader vår", sier vi. Hva med "Moder vår"? "Vi bør kunne si "Hun" om Gud, akkurat som vi sier "Han", er det noen som hevder. Jeg for min del tror ikke dette vil være riktig. Grunnen er helt enkelt at Jesus har lært oss å kalle Gud vår Far og ikke vår Mor. Men jeg tror at behovet for å se på Gud som mor ville bli mindre påtrengende om vi fulgte oppfordringene i Bibelen når det gjelder jomfru Maria. Hun talte og sang profetisk om seg selv. Det vil si at hun talte på Guds vegne og med hans autoritet. Og hun sang denne lovsangen: "Min sjel opphøyer Herren, og min ånd fryder seg i Gud, min frelser. For han har sett til sin ringe tjenerinne. Fra nå av skal alle slekter prise meg salig." Vi kan ikke følge en del katolikker når de formulerer seg slik at det lyder som en tilbedelse av Maria. Visse steder i verden ber de til henne også. Men vi kan gjøre som et står: Prise henne. Også vår slekt og våre kirker bør kunne prise henne salig. Også vi bør kunne ha bilder av Maria og barnet i våre hjem. I mitt hjem har vi det ikke. Vi har derimot vakre ikoner av Kristus. Jeg er særlig glad i en som nok ikke er malt etter alle denne kunstens regler. Men det er mitt andaktsbilde, og jeg kaster et blikk på det hver morgen. Nå vil jeg også ønske meg en vakker ikon av Maria og barnet. Jeg vil være med blant de som priser Maria, "vår herres mor."

Hjemme hos oss har vi flere Kristus-ikoner, som jeg også har det i bønnekoia mi, men vi har også et par ikoner av Maria og barnet, det ene rumensk og det andre gresk, som vi er veldig glade i. Begge disse ikonene minner oss om inkarnasjonen - at Gud ble menneske. Gud ble kjøtt og blod, og gjorde det mulig for meg og deg, å komme i kontakt med vår himmelske Far igjen, og bane veien frem til Fars hjerte og til den himmelske herlighet. Finnes det noe større? Nei, vår Frelsers fødsel, død og oppstandelse er det største av alt.