onsdag, oktober 25, 2006
Påskeglede i oktober
Jeg går rundt med en påskeglede nå i oktober, og fryder meg over at Kristus er oppstanden. Han er ikke lenger i graven. Det har kanskje sammenheng med at jeg har lest en del av bror Roger av Taize, som jeg skrev om på bloggen mandag, og det sentrale punkt i hele hans liv og tjeneste, var oppstandelsen. Han skriver i sin andaktsbok: "I alle ting en stille glede", følgende: "Hvis Kristus ikke var oppstått, hadde han ikke vært tilstede hos oss i dag. Han ville ha vært en bemerkelsesverdig person i menneskehetens historie. Men det hadde ikke vært mulig å ha fellesskap i ham og være sammen med ham i bønnen." Den hellige Athanasios (295-373), som deltok som sekretær for sin biskop i det første økumeniske kirkemøte i Nikea år 325, og som tre år senere ble valgt til biskop i sin hjemby Aleksandria, sa en gang: "Den oppstandne forvandler et menneskets liv til en fest uten ende." Å være en kristen innebærer å alltid leve i påskens mysterium. Det betyr å stadig oppleve en slags død. Apostelen Paulus snakker om at han dør hver dag. "Ja, mine søsken, jeg dør hver dag, det er like sant som jeg er stolt av dere i Kristus Jesus." (1.Kor 15,31) Men det innebærer også en stadig forventning om oppstandelsen. Til de hellige i Filippi skriver Paulus: "Da kjenner jeg ham og kraften av hans oppstandelse, får del i hans lidelser, og blir ham lik når jeg dør som ham - måtte jeg bare nå fram til oppstandelsen fra de døde." (Fil 3,10-11) Lever jeg i dette; mitt selvlivs død og i lyset av Hans oppstandelse, står alle veier åpne for oss, og feststemningen bryter fram, selv om vi ikke forstår hva som skjer med oss - til og med i de sværeste prøvelser, i brutte menneskelige relasjoner, i smerte og sykdom. Hjertet vårt blir sønderbrutt, men det fryser ikke og stivner, det holdes mjukt. Takket være Kristi oppstandelse er det håp, takket være Kristi oppstandelse, er ikke livet meningsløst - men det kan leves, i festens glede.
Fra en liturgi fra 200-300 tallet har jeg hentet følgende:
Påske, påske, påske enda en gang!
Ja, vår påske er Kristus, vår Gud
som ofret seg for oss,
Han som er usynlig,
uutsigelig og alltid levende.
Engler og åndsfyrster,
makter og myndigheter,
kjeruber og serafer bekjenner Hans navn.
Sammen med dem påkaller, lovsynger
og tilber vi Deg,
Herre, vår Gud.
Vi er Dine uverdige tjenere.
Vi tilber Deg fordi Du i denne siste tid kom
til jorden
og ble menneske gjennom jomfru Maria.
Du bar korset for å gjøre oss fri.
Hva kan vi gi Deg tilbake for alt dette,
Du som er Gud av Gud
og har gitt oss Faderens nåde?
Vi bærer våre leppers pris fram for Deg
og sier:
Din er æren, Du som ble døpt!
Din er æren, Du som ble korsfestet!
Din er æren, Du som ble begravet!
Din er æren, Du som har stått opp!
Du er vår oppstandelse.
Deg tilhører æren, sammen med Faderen,
som var før verdens skapelse,
og med Den Hellige Ånd,
som gjør levende nå og alltid.
Sammen med Johan Halmrast synger jeg av hjertens lyst i dag: "Å salige stund uten like, Han lever, Han lever ennu! Han vandrer i seierens rike, Min sjel, hvorfor sørger da du? Du søkte din trøst i den døde, og dvelte ved gravnatten kun. Så fikk du Den levende møte, Å salige, salige stund!"
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar