I følge den kirkelige tradisjon er 1.november dagen som markeres som Allehelgens dag. I morgen markeres Allesjelers dag. Men det hele begynte som en dag hvor man kom sammen for å minnes alle kirkens martyrer, og da er vi tilbake et sted på 300-tallet e.Kr. Dette er festdager i kirkens liv, for å minnes de som har fullendt løpet, og nå er hjemme hos Herren. Det finnes både en jordisk forsamling, såvel som en himmelsk. Forfatteren av Hebreerbrevet beskriver dette slik: "Derfor, når vi har så stor en sky av vitner omkring oss, så la oss legge av alt som tynger, og synden som så lett fanger oss inn, og med utholdenhet fullføre det løpet som ligger foran oss, med blikket festet på ham som er troens opphavsmann og fullender, Jesus." (Hebr 12,1-2) Og leser vi videre i det samme kapitlet, kommer vi til disse versene: "Nei, dere er kommet til fjellet Sion, til den levende Guds by, det himmelske Jerusalem, til ti tusener av engler, til en høytidsfeiring, til forsamlingen av de førstefødte som er oppskrevet i himmelen." (versene 22-23) For meg er feiringen av Allehelgens dag blitt viktigere og viktigere med årene. Dette er en dag hvor jeg tilbringer mye tid i stillhet, og hvor jeg leser og ser for meg mange av kirkens hellige menn og kvinner. Gjennom deres levde liv kan jeg lære noe gjennom de erfaringer de gjorde seg i deres daglige omgang med Gud. Og jeg minnes troens menn og kvinner som har hatt stor betydning for mitt eget liv med Kristus, og som nå er hjemme hos Herren. I dag får jeg det ikke til, men av og til, på denne dagen og spesielt på Alle sjelers dag, besøker jeg deres graver. Der står jeg i dyp takknemlighet for hva disse menneskene fikk bety i mitt eget liv. De hellige lever i min indre verden. Noen av dem pleier jeg daglig omgang med, som Evagrios av Pontos (356-399), Isak Syreren (600-tallet), Hl.Aidan av Lindisfarne (d.651) - bare for å nevne noen. En keltisk bønnebok som jeg bruker, er så flott satt opp, at jeg kan følge ulike helgeners liv, gjennom hele året. Deres livsskildringer er knyttet til ulike bibelsteder og bønner.
Blant de bønnene som brukes denne dagen i den keltiske tradisjonen er den som nå følger. Ikonet viser noen av Storbritanias hellige menn og kvinner:
Johannes, Herrens elskede disippel: Be med oss.
Ørkenens fedre og mødre, bønnens mennesker og de som bringer visdom: Be med oss.
Martin, den hellige av Tours, som bygde kommuniteter av eneboere, som levde enkelt, og elsket Gud; Martin, Kristi soldat: be med oss.
Ninian av Whithorn, apostel og eksempel: be med oss.
Patrick av Brittania, Irlands misjonær, be med oss.
Brigid, samvittigetsfull giver, som elsker de fattige, Brigid av Kildare: be med oss.
Columba av Iona, forvist fra Irland, abbed og skriver, som elsker Kristus;
Columba den milde, Kirkens Columba: be med oss.
Oswald, konge og hellig,
villig tolker av evangeliets sannhet:
Oswald, bønnens mann: be med oss.
Aidan, emissær fra Iona,
mild og direkte; fakkelbærer; frigjører av slaver;
Aidan av Lindisfarne: be med oss.
Hild av Whitby,
tydelig leder for både menn og kvinner:
anerkjent for ditt råd og din innsikt,
som forløste andres gaver: Hild, motets og troens kvinne: be med oss.
Cuthbert av Northumbria,
eneboer og tilbeder full av glede;
bønnens mann og åndelig krigfører;
en tålmodig forsoningens tjener;
hele folkets Cutchbert: be med oss.
Denne bønnen kan bes alene, eller i fellesskap. Ordene be med oss står med fet type, og bes i fellesskap, mens det øvrige bes av en person. Bønnene har jeg oversatt fra "Celtic Daily Prayer", side 208-209, utgitt av The Northumbria Community.
Flott ikon! Det er mange gode forbilder i kirkehistorien. Har ikke helt skjønt hvordan vi står i forbindelse med dem. Ber du til dem slik som en ber til Gud eller bare tenker du på dem?
SvarSlettPå generelt grunnlag, siden jeg ikke vet hvem "Sebastian" er, vil jeg si at mange kristne er for "dennesidige". Med det mener jeg at man er for det meste opptatt med det som skjer her og nå, og i tiden, og ikke regner med evighetsperspektivet, og ikke tenker på hva det faktisk innebærer. Jesus sa: "Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg skal leve, om han enn dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø." (Joh 11,25-26) I den apostoliske trosbekjennelsen bekjenner vi at vi tror på "de helliges samfunn". I det ligger det også at vi tror på et levende fellesskap ut over døden. Åpenbaringsboken gir oss et lite glimt av det som pågår rundt Guds trone. Samfunnet med de hellige som har gått foran oss, er først og fremst et uttrykk for dette at vi sammen med dem lovsynger og lovpriser Guds navn. Fra deres liv henter vi inspirasjon og mot. Som kristne lever vi i en dobbelt virkelighet, både i en jordisk og en himmelsk. Rundt den som ber her i tiden, finnes det også en bedende skare i himmelen. Dette trenger vi å bli sterkere klar over, og denne dimensjonen er blitt sterkere for meg med tiden. Som du vil se av teksten i den keltiske bønnen jeg har gjengitt, ber vi sammen med de hellige. Jeg ber ikke til dem. Jeg ber til Far gjennom Jesus i den Hellige Ånd.
SvarSlettBernhard av Clarvaux (1090-1153) sier i en preken han holdt Allehelgensdag: "Hvorfor ærer vi de hellige? Hvorfor synger vi deres pris? Hvorfor feirer vi dem med en egen fest? Hvilken nytte har de av å bli æret på jorden, de som ifølge Kristi løfter blir hedret av sin himmelske Far? De hellige har intet behov for å bli feiret av oss, og våre fromhetsøvelser er dem til ingen nytte. Når vi ærer deres minne, er det ikke for deres skyld, men for vår."
Hei
SvarSlettFikk lyst å skrive en liten hilsen igjen på denne fine siden, siden det er et tema jeg er veldig glad i.
For meg er de hellige som venner, eller eldre søsken, slektninger.
Jeg ber dem om forbønn,på samme måte som vi kan be vanlige mennesker/ våre venner om forbønn. Det er godt å tenke på at de lever nær Gud og kjenner Ham, slik vil man alltid kunne være et fellesskap,.. det to eller tre er enige om å be om..
Gud er vår far, og helgnene er og blir mennesker som oss, men de er både gode forbilder og gode hjelpere for oss, da de i stor grad har realisert det meningsfulle livet: Å leve nær Gud, det som vi alle higer etter.Derfor har de fått mange liknende egenskaper som Gud, de er milde, tilgivende, sterke, utholdene og frie.De er forskjellige personligheter og de har alltid tid.
Gud skapte mennesket i sitt bilde og livets mål er å bli Ham lik.
Det er vel i den sammenhengen at de hellige er så viktige, for de viser oss at: ja, slik er det.
Og jeg tror at selv om vi ikke gjør dem noen tjeneste akkurat, så er det en gjensidighet i det, at de er glade for at vi ber dem om hjelp, og at de føler fellesskap med oss og bryr seg om oss. Det er jo Gud vi skal tjene, og alt som leder til et større fellesskap, er å tjene Gud- blir til en Gudstjeneste.
gjennom hefter og bøker om helgners liv, og ikke minst ved å se på bilder( ikoner), og feire festene deres, får du nye venner for livet, som du ikke ville vært foruten..
Det mener iallefall,
M. Lerseth
Denne kommentaren har blitt fjernet av en bloggadministrator.
SvarSlettKan vi si at de hellige som nå lever i det himmelske, utgjør en "utvidet familie"? Når vi feirer gudstjeneste, er det jo sammen med både den jordiske og den himmelske forsamlingen. I likhet med deg, føler jeg enkelte av de hellige i det himmelske, er like virkelige som de venner jeg omgås her i det dennesidige. Enkelte har jo tatt en av helgnenes navn som sitt dåpsnavn. Kanskje du kunne utdype dette mer for bloggens lesere, M. Lerseth. Det er du hjertelig velkommen til!
SvarSlett