En kristen med HELE seg

Å være en kristen er noe man er med hele seg: ånd, sjel og kropp. Ord kan bli fattige, når man skal gi uttrykk for dette. Derfor har Gud velsignet oss med symboler, og vi kan gjøre symbolske handlinger. Noen kaller dette med forakt religiøsitet, jeg kaller det hjelpemidler gitt oss av Gud. Den Hellige Skrift sier vi er et tempel for Den Hellige Ånd. Av og til er det slik at enkelte bærer med seg en atmosfære av hellighet, og man dras mot disse menneskene. De bærer med seg en fred, en ro, en åndelig verdighet som er til å ta og føle på. For over dette tempel står hellighetens kjennemerke: korset. For meg blir korsets innhold bare djupere og større med årene som går. Og det er med meg hele dagen, og hele natten. Med hånden tegner den bedende korset over hele sin kropp, det er i seg selv en ordløs bønn. Når den bedende korser seg, er det i seg selv en bekjennelse. Han trykker tommelen mot langfingeren og pekefingertuppen, de to andre fingrene bøyes innover mot håndflaten. De to sammenknepne fingrene betegner Treenigheten, de to mot håndflaten henviser til Kristi to naturer. En enkel gest med hånden kan erstatte en lang forklaring med ord. Jeg tegner meg med det hellige korsets tegn, fra min panne til mitt bryst, korstegnet berører både min hjerne og mitt hjerte. I møte med mennesker, som ønsker at jeg skal be for dem, tegner jeg korsets tegn i deres panne, eller jeg tegner det i deres håndflate. Rundt min egen hals, nærmest kroppen henger det et lite halskors, som ikke fjernes. Det skal henge der frem til min død. Jeg kjøpte dette lille korset første gang jeg var i Jerusalem. Utenpå skjorten bærer jeg et større kors, som ikke nødvendigvis er det samme hver dag, men som oftest er det et kors, jeg har et helt spesielt forhold til. Når jeg henger det rundt halsen om morgenen, kysser jeg det. Man kysser det man elsker, i takknemlighet for de gaver en har fått av Gud: Bibelen, ikonene, nattverdkalken, eller man gir videre et hellig kyss.

Den bedende følger også sin Mesters eksempel, idet han faller på kne med ansiktet mot marken, jfr Matt 26,39. Dette er et uttrykk hvor man bruker hele kroppen for å uttrykke hva man føler overfor Kristus, med vårt sinn og vår ånd. Men man blir ikke liggende på kne lenge, man reiser seg raskt opp igjen. For Kristus har gjenoppreist mennesket, hvor ofte og hvor dypt det enn faller, så kan det gjennom Ham, alltid reises opp igjen.

En kristen er noe man er på innsiden, og det får følger på utsiden.