Sekularisering av gudstjenesten - vår største trussel

Nya Slottet Bjärka Säby, eid av Sionförsamligen, og beliggende i vakre landlige omgivelser utenfor Linkjöping i Sverige, er blitt et samlingspunkt for mange mennesker som lengter etter autenisk kristent liv. Stedet drives av Peter Halldorf, pastor i pinsebevegelsen og redaktør for tidsskriftet Pilgrim. Her finnes også den eneste protestantiske monastiske kommunitet i Norden. Årlig arrangeres det et høstmøte som tidsskriftet Pilgrim står som arrangør av, og i år talte Halldorf om gudstjenestefeiring og eukaristins betydning. I dette foredraget berørte Halldorf noe av det samme som fader Roald Nikolai Flemestad talte om på møtet i Søsterkirkene på Gran i januar i år, og som jeg gjengav på bloggen i går. I sitt foredrag sa Peter Halldorf blant annet:

- Kirkens største trussel i dag er sekulariseringen av gudstjenesten. Den står mer og mer i fare for å bli et speilbilde av omgivelsens populærkultur. Det ser vi også arkitektonisk, med en del "scene-kirker", som skiller "de handlende" fra "publikum" i salen.

På nettstedet til tidsskriftet Pilgrim, skriver Halldorf i månedens "krönika" følgende: "Det er en sammenheng mellom det å feire gudstjeneste og det å bevare troen levende, som ofte blir forbisett. Guds folk er en festforsamling som lever av å feire. Kristen kan man umulig være på egenhånd. Derfor finnes det knapt noen større trussel mot troen enn når gudstjenesten reduseres til et foreningsmøte, eller enda verre, ren underholdning. Er ikke forsamlingen mer enn brukshundklubben? Hennes sammenkomster av annet slag enn en melodifestival? Er ikke prestens rolle en annen en auksjonsopproperens? Er ikke sangerne i gudstjenesten et kor av engler?"

Halldorf fortsetter med å peke på den forandringen som skjedde i urkirken: "Når søndagen allerede under aposteltiden ble gudstjenestedag, istedet for lørdagen da jødene feiret sin sabbat, var det fordi man denne dagen feiret Jesu oppstandelse. Det gav form og karakter til den tidligkristne gudstjenesten. 'Fred være med dere', lød hilsningsordet i begynnelsen av hver gudstjeneste. Forsamlingen ble minnet om det som det er lett å glemme når vi står midt oppe i livets mange omsorger og bekymringer: vi lever på den andre siden av oppstandelsen! Guds rike er her! Likesom på påskedagen hilser den oppstandne oss når vi møtes til gudstjeneste og Han ånder Hellig Ånd inn i våre liv. Hver søndag er en liten påskedag, en oppstandelsesfest og den gudstjenesten som da feires i hver forsamling er en forsmak på den store festen i himmelen. Når predikantenes fyrste på 300-tallet, gullmunnen Johannes Chrysostomos i Antiokia skriver om søndagens gudstjeneste, utbryter han: 'Festen i himmelen forenes med festen på jorden: en eneste stor takksigelse, en eneste stor gledesbølge, et eneste stort jublende kor.' Bevisstheten om at gudstjenesten feires i fellesskap med den store forsamlingen gjør hver gudstjeneste til en høytid, i glede og beven uavhengig av hvor mange som er i rommet for å feire gudstjenesten."

Halldorf trekker også frem viktigheten av nattverdfeiringen, eller eukaristin. Han skriver: "Nattverden - eller eukaristin som de første kristne kalte Herrens måltid - hadde fra første begynnelse en selvklar plass i gudstjenesten hver søndag . I dette måltidet ble festen virkelig. Her befinner vi oss i paradiset. Men om nattverden ikke får være en fest, hvordan skal vi da forstå hva vi er med på? Formen på måltidet er derfor ikke uvesentlig. Om vi legger ned stor stor innsats og mye tid på å planlegge 50 års middager og bryllupsfester - hvorfor skulle vi da så raskt og lettsindig kunne gjennomføre det måltidet som gir oss del i den store himmelske festen."

I artikkelen snakker også Halldorf om gudstjenester fulle av lettsindighet og pratsomhet, og som mangler ærbødighet og hellighet. Han mener at dette er en av de fremste årsakene til at mange som har vokst opp i kirken, distanserer seg fra forsamlingen. Dette er altså stikk motsatt av det enkelte hevder i dag. Nemlig at vi må gjøre gudstjenesten mer moderne, mer tilgjengelig, kortere, mer morsom, mindre krevende, gjerne sette inn småbord så folk kan sitte å pludre rundt bordene og med en kort andakt.

"Hvem vil ha en gudstjeneste med ferniss fra populærkulturen når alt annet allerede er gjort til underholdning? Hvem ønsker seg en vitsende pastor eller en prest å applaudere når alle andre lokker med latter og beundring?," spør Halldorf.

Jeg vet hva jeg ønsker og lengter etter. Og jeg ber om at ønsket mitt må bli til virkelighet. I morgen skal jeg være sammen med kjære venner hvor vi nettopp skal sette lys på Kirken som vår åndlige mor. Det gleder jeg meg virkelig til.