Om Gudsbildet i tilbedelsen - et ord i rette tid

I forbindelse med det årlige stevnet til Kirkelig Fornyelse som ble holdt i Søsterkirkene på Gran i januar i år, holdt generalvikar i Den nordisk katolske kirke, fader Roald Nikolai Flemestad, et foredrag om "Gudsbildet i tilbedelsen." Foredraget er nå trykket i utvidet form i "Liv og Lære", nr 1/2006 og anbefales til nærmere studium på det aller varmeste. Alle som er opptatt av gudstjenestens innhold og form, burde lese fader Roald Nikolai's ord med stor interesse. Han setter ord på mye av det, jeg selv har følt på i mange samtaler med prester og pastorer i mange ulike kirkelige sammenhenger, de siste årene. Hør bare: "Den teosentriske gudstjenesteforståelse er i dagens kirkeliv under konstant press fra en antroposentrisk tilnærmelse til gudstjenestelivet. Siden renessansen - og reformasjonen - har en pedagogisk og terapeutisk gudstjenesteforståelse trengt inn i vesterlandsk kristendom. Det liturgiske formsproget forstås som virkemidler som må vurderes i lys av tilgjengeligheten for gudstjenestedeltagerne. Det som virker fremmedartet og vanskelig avvises, fordi det krever bearbeidelse og modning. Kravet om umiddelbar tilgjengelighet fører først til et tradisjonsbrudd i det ytre; i annen omgang blir endringen innholdsmessig. Selv om brokker av den klassisk, trinitariske gudstjenesteforståelse fortsatt kan leve videre i visse bønneformularer, blir den teosentriske tilbedelse avfokusert ved at gudstjenestedeltageren har gjort seg selv til sentrum i det som per definisjon skulle være en tjeneste for Gud."

Jeg er blitt så grundig lei av alle disse menneskesentrerte gudstjenestene. Hvor det meste dreier seg om meg, mine behov, mine ønsker, min forståelse, min deltagelse. Gudstjenesten er selvsagt også et møte mellom Gud og mennesket, men den er noe mye, mye mer enn det. Jeg kunne ha satt ord på dette selv, men fader Roald Nikolai Flemestad gjør det så mye bedre. Han snakker i artikkelen om gudstjenestedeltageren som "medspiller" i gudstjenesteferingen, men så sier han: "Men det antroposentriske moment må avbalanseres i forhold til det guddommelige nærvær som er tilbedelsens mening og formål. Dersom denne balanse forrykkes og mennesket gjør seg selv til midtpunkt i gudstjenesten, vil det nødvendigvis få konsekvenser for gudsbildet som avtegnes i det liturgiske hendelsesforløp."

Jeg skulle ønske mange av mine venner, som lengter etter et sant gudstjenestefellesskap, kunne lese Flemestads artikkel. I forrige uke satt jeg sammen med en pastor i en pinsekarismatisk menighet, som fortalte meg om noen av de grep han hadde tenkt å utføre, for å gjøre gudstjenesten lettere tilgjengelig for både menighetens medlemmer og de søkende som kommer til denne menighetens møter. Det er ikke vanskelig å forstå denne pastorens gode hensikter og intensjoner. Det sa jeg da også til ham, men jeg delte også mitt hjerte med ham om gudstjenesten som tilbedelse av den tre ganger hellige Gud, og hvordan gudstjenesten henter sin form og sitt innhold fra den bibelske åpenbaringen.

Hvordan vi feirer vår gudstjeneste har også med vår gudsfrykt å gjøre. Mangelen på gudsfrykt viser seg tydelig i mangelen på respekt for det hellige, og der hvor det hellige allminneliggjøres. Jeg har vært på enkelte møter de siste årene, hvor jeg har kjent på en tydelig uvelsfølelse på grunn av den formen disse samlingene har. De er nærmest blottet for hellighet og gudsnærvær, og er mer ett show enn noe annet.

Noe av det som særpreger vår tid er at mange skaper Gud i sitt eget bilde. Flemestad siterer Sissel Benneche Osvold, som skrev i Dagbladet for noen år siden, om at gudsbildet i Den norske kirke, er å "ligne med en rødvinsdrikkende, kvinnelig sosionom". Han siterer også Ane Farsethås som har anmeldt en del kristen litteratur, og som skriver at det er påfallende i hvor stor grad kjente teologer i Den norske kirke fremstiller gudstroen som "svar på menneskelige behov mer enn som en fundamental sannhet." "Gudstroen," skriver Farsethås, "relaterer seg til Gud - den beste terapeut," en Gud som hjelper deg til å "bli sett, akseptert og bekreftet." Dette synet er nok ikke bare noe man finner i Den norske kirke alene, men i mye av frikirkeligheten også. Gud blir presentert nærmest som den snille bestefaren med ubegrensede midler, bare vi spør, og da aller helst i en tone hvor Gud blir en slags "kompis".

"Det bibelske gudsbilde," skriver fader Roald Nikolai Flemestad, "forstår Gud på en slik måte at kunnskap om Gud ikke kan vinnes gjennom det å føle eller slutte seg til erkjennelsen av eksistensen av 'et høyere vesen'. Guds transcedens markeres i Bibelen ved at det grunnleggede gudsbildet er hellighet. 'Hellig' er avledet av en stamme (q-d-sh) som betyr 'avsondret'. Det skille som helligheten setter mellom Gud og mennesket, umuliggjør at mennesket på egen hånd kan vinne seg saksvarende kunnskap om Gud eller tilbe ham."

Flemestad mener at antroposentrisk religiøsitet ender i opplevelsesjakt. Han avslutter artikkelen slik: "Det trinitariske gudsbildet opprettholdes ikke i det abstrakte, men gjennom den gudstjenestefeirende menighet. I denne faktiske tilbedelse er hver og en av de trinitariske handlingene bærer av et symbolinnhold som henter sin mening fra den bibelske forestillingsverden. Liturgien vil bevidne at Gud har sendt Kristus for at de som tror på ham skal få evig liv og slik gi gudstjenestedeltagerne å foregripe den kommende frelse."

Tidsskriftet Liv og Lære, som er organ for Kirkelig Fornyelse, kan kjøpes ved å henvende sge til imbraten@online.no