Våre indre demoner - eller når ledere faller

Etter at pastor Ted Haggard's dobbeltliv og synd ble avslørt for hele verdens offentlighet, har jeg tenkt mye på en bok jeg leste på 1970-tallet, og som jeg stadig vender tilbake til. Den ble anbefalt av en prest i Den norske kirke, i forbindelse med en bibeltime han holdt under vekkelsen på Gjøvik. Boken jeg tenker på er Steingrunnen av den nå avdøde svenske biskopen, Bo Giertz. Mot slutten av denne mesterlig skrevne boken, som på en genial måte skildrer den kristne tro i skjønnlitterær form, skriver biskop Giertz, i det han siterer en preken holdt av en av prestene som skildres i boken: "Denne kampen mot synden er i begynnelsen en ren glede for den vakte sjel. Det er som når selveieren begynner å rydde rundt sitt nye hus. Steinene flyr av sted og spaden synger i marken. Men når et menneske arbeider i sitt hjertes åker, gjør han litt etter litt den bedrøvelige oppdagelsen at det blir mer stein jo dypere ned han kommer. Han finner stadig nye synder hos seg, og det blir verre å rydde bort jo dypere ned han kommer. De sitter fast i hans indre. Å bryte ned brennevinsmisbruk og banning og vanhelligelse av søndagen, det kan gå på en kveld. Men hovmotet, lysten til å snakke om seg selv eller finne feil hos andre, slikt sitter fast der ennå etter mange måneders hard kamp. Så en dag når han kjemper med synden og går der og bryter stein på hjertets åker så svetten siler, i håp om at han nå endelig en gang skal bli kvitt de siste syndesteinene og få se det begynne å vokse for alvor - så kjører han spaden fast i bare stein. Han går omkring, graver rundt, skraper litt og prøver på nytt. Da går den forferdelige sannheten opp for ham: det er steingrunn hele veien."

Ted Haggard sier han har kjempet med en mørk side av seg siden han var ganske liten. Av og til har den kommet til overflaten. Så har han falt i synd. Og han har falt fra store høyder. Jeg stanser her med å kommentere livet til Haggard. Jeg kjenner det bare fra medias avsløringer de siste dagene. Men jeg har gjort meg noen tanker om ledere som faller. Noen i umoral, andre i økonomiske misligheter, eller de misbruker sin makt eller sitt ego. I de siste par årene har jeg stått midt oppe i en en slik lederskandale i Russland, hvor en leder i Pinseunionen er blitt grundig avslørt for alle disse forholdene. Han har da også nær tilknytning til russisk mafia. Sammen med andre har jeg vært aktiv i prosessen med å hjelpe alle de skadelidende for denne lederens dype fall. Han erkjenner ingen skyld eller synd i det hele tatt.

Det skjer noe med enkelte mennesker når de når visse possisjoner i livet. Når de blir etterspurte, media begynner å skrive om dem, burde noen varselslamper begynne å lyse. Hos noen er det en slags indre drivkraft som fører til at de holder det gående, og gjerne søker å nå ut over det de allerede har oppnådd. Det er som en elv som skifter leie, og vi vet at når elva gjør det, kan mangt og mye skje. Ikke minst destruktive ting. For enkeltes vedkommende er denne indre driven nærmest ustoppelig.

Vi har noen eksempler på dette fra Det gamle testamente. Tenk på kong David. Han hadde alt, manglet ingenting. Men når han får øye på Batseba oppe på taket, drives han av sitt begjær etter mer. Til tross for all makt og virak rundt ham, ble David drevet fremover av dette kjødelig drivverket. Og David falt dypt. Han gjør seg skyldig i både hor og drap. Vi ser noe av det samme i hans sønn, kong Salomos liv. En begjær etter velstand, stadig nye kvinnelige erobringer og innkjøp av nye hester. Aldri fred og ro. Begge disse er avhengige, hektet. Synden i deres liv føder mer synd,- og elendighet. Det som tilfredstiller normale mennesker, er langt fra nok for dem. Det finnes en syndenatur i dem som driver dem til mer synd. Den har stor appetitt.

Når man ser ledere som blir vrange og rigide, og som viser mindre og mindre medfølelse med andre, tenker jeg av og til på om de kjemper med sine indre demoner, og at de desperat forsøker å kjempe og si nei til dem. Ofte finner de da en fiende der ute og kjempe mot, mens den egentlige fienden befinner seg innenfor skjortebrystet.

Det finnes også noen andre mekanismer som er interessante. Når enkelte mennesker befinner seg i en ledende possisjon, så er det som om de hever seg over grenser som finnes der, og tillater seg ting andre ikke kan tillate seg å gjøre, ganske enkelt fordi det er feil, og kan hende også synd. Det er som om de tror at de kan tillate seg enkelte privilegier, at mennesker vil se gjennom fingrene og ikke si fra, fordi de gjør så mye for dem, betyr så mye for andre. Kanskje føler de seg seg uangripelige fordi de har en slik "sterk salvelse".

Hva det egentlig dreier seg om, er hovmod, stolthet. Og Guds ord sier veldig klart fra. "Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde." (Jak 1,6) I Ord 18,12 kan vi lese: "Før ødeleggelsen kommer, er en manns hjerte hovmodig, men ydmykhet kommer før ære." Og i Ord 16,18 disse ordene: "Forut for undergang går overmot, og forut for fall en hovmodig ånd."

Vi trenger en større ydmykhet overfor vårt eget indre liv, hva vi faktisk huser av synd, og hva vi er i stand til å gjøre. Jesus sa: "Er dere ennå uten forstand, dere også? Forstår dere ikke at alt det som kommer inn gjennom munnen, går ned i magen og kastes ut den naturlige vei? Men det som går ut av munnen, det kommer fra hjertet, og dette er det som gjør mennesket urent. For fra hjertet kommer onde tanker, mord, hor, utukt, tyveri, falskt vitnesbyrd, spott. Disse ting er det som gjør mennesket urent." (Matt 15,16-20a) Apostelen Johannes skriver: "Dersom vi sier at vi ikke har syndet, så gjør vi ham til en løgner, og hans ord er ikke i oss." (1.Joh 1,10)

"Alle en manns veier er rene i hans øyne, men Herren veier åndene," leser vi i Ord 16,2. Herren vet hva som bor i våre hjerter. Vi kommer ikke unna med skjulte synder og et liv i skjul. En dag vil det bli avslørt, om ikke vi bekjenner vår synd og får hjelp til å komme oss ut av syndens klør! "Om du sier: Se, vi visste ikke noe om det! - skulle ikke han skjønne det, han som prøver hjertene? Og han som vokter din sjel, skulle ikke han vite det, og skulle ikke han gjengjelde et menneske etter dets gjerninger?" (Ord 24,12) I Åp 2,23 leser vi dette om Herren: "Og alle menigheter skal kjenne at jeg er den som gransker nyrer og hjerter, og jeg vil gi hver og en av dere etter hans gjerninger." Jesus sa: "Ingenting er tildekket som ikke skal bli avdekket, og ingenting skjult som ikke skal bli kjent. Derfor skal alt dere har sagt i mørket, bli hørt i lyset, og det dere har hvisket i enerom, skal bli ropt ut fra takene." (Luk 12,2-3)

Dommen skal begynne med Guds hus, og alt som kan rystes skal rystes, slik at kun det ekte blir stående igjen. Jeg tror Herren gir oss gjentatte anledninger om å vende om, men når vi ikke vil, lever i skjul og lever våre dobbeltliv, vil det en dag komme for lyset. Alt som er blitt skjult, og blitt holdt i skjul, vil bli åpenbart for alle. Da er det bedre å leve i lyset med sitt liv nå, gå regelmessig til skrifte, være ærlig å sann, og slippe å bli til spott og spe for en hel verden.